Artikler - Page 9 of 12

Klamydia og utvikling av vaksine

Klamydia er en av de vanligste seksuelt overførbare sykdommen vi har i Norge, med over 20.000 nye diagnostiserte tilfeller hvert år, hvor trolig enda flere er uten diagnose. Dette kan være farlig, ettersom en ubehandlet infeksjon med klamydia kan resultere i alvorlige komplikasjoner som svangerskap utenfor livmoren, lungebetennelse, infertilitet hos kvinner, og i sjeldne tilfeller blindhet, om du skulle være så uheldig å bli smittet med infeksjonen i øyet. Selv om ringvirkningene av en klamydiainfeksjon kan være alvorlige, har det aldri lykkes forskere å utvikle en vaksine.

Ny og lovende vaksine mot klamydia kan være på vei

I 2015 ble det testet en lovende vaksine mot klamydia på mus i USA, og ifølge en ny studie som var publisert i tidsskriftet Vaccine, var vaksinen så effektiv at den kan bane vei for vaksiner mot andre, og minst like alvorlige, seksuelt overførbare sykdommer, som HIV og genital herpes. Veien dit har derimot ikke vært lett, og ble i det store og hele satt i skyggen etter en del uetiske forsøk på friske mennesker på 60-tallet.

[klamydiatest]

Forebyggende tiltak er fortsatt viktigere enn en vaksine

Utviklingen av vaksine mot klamydia har pågått i over femti år uten at forskerne har kommet noe nærmere en fungerende vaksine, og utviklingen av en forebyggende metode mot spredning av klamydia kan stoppe smittetilfeller som ofte ikke blir oppdaget på grunn av at en infeksjonens symptomfrie natur. Det er et nemlig bare et fåtall av de smittede som får de klassiske symptomene med utflod i vagina, smerter ved urinering og såre genitalier. På tross av at sykdommen virker harmløs for de fleste, kan den forårsake alvorlige komplikasjoner hos gravide kvinner og reproduktive problemer som infertilitet, hvis infeksjonen får gå ubehandlet. De viktigste forbyggende tiltakene er fortsatt sikker sex og regelmessig «screening» med klamydia test. Selv om vaksinen nok er en del år unna enda (forskning tar tid), er det en stor seier i kampen mot seksuelt overførbare sykdommer.

Hvordan kan man forebygge HIV?

HIV er en svært alvorlig sykdom som enten smitter gjennom seksuell kontakt, blodsmitte eller fra mor til barn under fødsel. Risikoen for å bli smittet av HIV-viruset er i utgangspunkt ganske lav i den generelle befolkning, men personer i utsatte risikogrupper er nødt til å ta visse forholdsregler dersom de ønsker å forebygge smitte.

Forbygge HIV ved samleie

Den vanligste smitteveien for HIV er gjennom seksuell kontakt, og dette kan skje ved både konvensjonell vaginal sex, men også gjennom analsex hvor risikoen for smitte er betraktelig større. En kan derfor si at sølibat er den mest effektive måten å forebygge seksuell HIV smitte på, men lyden av dette klinger svært dårlig hos de aller fleste . Du trenger heldigvis ikke å avstå fra sex fullstendig, ettersom det nesten er like effektivt å ha samleie med en fast partner i et fast parforhold. Hvis du derimot er en av dem som får frysninger av tanken om et fast parforhold, så er det svært viktig at du eller partneren din bruker kondom hver eneste gang du har sex. Kondomer eliminerer ikke sjansen for smitte fullstendig, men en kan si at risikoen for å bli smittet av HIV reduseres med 80 prosent hvis du praktiserer sikker sex. Det anbefales også at de tester deg selv regelmessig med en test for hiv hjemme.

Forebygge HIV ved blodsmitte

HIV kan smitte gjennom fra en syk til en frisk person, og dette skjer oftest hos sprøytemisbrukere som deler på nålene de skal bruke til å administrere narkotika intravenøst. Denne risikogruppen oppfordres til å stoppe med sprøytedeling og gjenbruk av sprøyter, og heller anskaffe nye og sterile nåler hos et autorisert helseforetak. Det er også en risiko for å bli smittet av HIV gjennom tatovering og piercing, dersom forholdene dette skjer under ikke er sanitære. Her kan man forebygge smitte av HIV ved å forsikre seg om at tatoverings- og piercingsjappa bruker sterile nåler og rent utstyr, men det finnes så klart ikke noe offentlig organ som regulerer dette. Rutinene for hygiene er derimot svært sikre i Norge, så man oppfordres til å ikke anskaffe seg tatovering eller piercing i land utenfor EU.

Smitte av HIV fra mor til barn under fødsel

Det er svært vanlig med HIV smitte hos barn i utviklingsland, men disse har ikke fått sykdommen gjennom sprøytemisbruk eller usikker sex. De derimot blitt smittet av deres HIV-infiserte mor under fødselen, eller gjennom amming hvor viruset smittet over fra brystmelken. HIV smitter ikke over fra moren til fosteret under svangerskapet, og dermed er det mulig å iverksette tiltak for redusere risikoen for smitte under og etter fødsel i størst mulig grad. Dette kan man gjøre ved å starte en aggressiv behandling av HIV med antivirale midler i for- og etterkant av fødselen, samtidig som man gir barnet ernæring i form av morsmelkerstatning framfor amming.

Test og diagnostikk av HIV

HIV er en svært alvorlig sykdom hvor immunforsvaret gradvis blid svekket over tid, slik at den smittede blir sårbar ovenfor sykdommer som ellers ikke er farlige for friske personer. Det er svært viktig at smitte oppdages i tide slik at man forebygger alvorlige komplikasjoner av langkommen HIV, men for mange vil en infeksjon med viruset ikke noen som helst symptomer. Det er derfor viktig at man tar en test dersom man bedriver risikoaktiviteter i en gruppe hvor HIV forkommer hyppig, eller dersom man mistenker at man kan ha blitt smittet.

Antistoffer utgjør grunnlaget for all diagnostikk av HIV

Kroppen vil danne antistoffer mot alle mikroorganismer som har et potensiale for gi sykdom, selv om smitteagensen til vanlig er relativt harmløs. Disse molekylene danner grunnlaget for diagnostikk og testing av svært mange infeksjonssykdommer, og det vil være mulig å påvise dem i blodet 3 – 4 uker etter man har blitt smittet av HIV. I den forbindelse vil et positivt resultat bety påviselige mengder med HIV-antistoff i blod, og dermed være et utrykk for smitte, mens et negativ resultat vil være gode nyheter for testpersonen. Det tar derimot noe tid før nivåene av antistoffer i blod er høye nok til at man kan påvise dem med 100 prosent sikkerhet, og man risikerer et såkalt «falsk negativt prøveresultat» dersom man tester seg for tidlig. En viktig huskeregel er at testene, uansett om det den gjøres på sykehus eller legekontor, vil være 80 prosent nøyaktige etter tre uker og 100 prosent nøyaktige etter tre måneder. Perioden mellom smittetidspunkt og til tre måneder har gått, kalles for «vinduet», og i dette tidsrommet risikerer man alltid et falsk negativt resultat. Det er også i denne perioden man er smittsom, slik at skadepotensialet rent samfunnsmessig er størst i denne tiden. I dette tidsrommet må man teste seg selv regelmessig med en hurtigtest for HIV, samt praktisere sikker sex med kondom.

Hvordan utføres en HIV test?

Prosedyrene bak en HIV test avhenger av om du tar prøven hjemme eller på sykehuset, men i prinsippet tar den alltid utgangspunkt i prøvepersonens blod. Dette kan tappes med en blodprøve fra armen (sykehus), eller gjennom et lite stikk i fingeren som ved en hiv test. På sykehuset vil prøvematerialet sendes til laboratoriet for videre analyser i form av ELISA og Western Blot. ELISA fungerer ved å påvise antistoffer mot HIV i blodet, på samme måte som en hurtigtest for HIV, men forskjellen ligger i at den kan si noe om hvor aggressiv infeksjonen er. Western-Blot påviser proteiner og strukturkomponenter mot HIV i blodet, men den er dyrere og tar lengre tid å utføre, slik at den ikke egner seg for vanlige folk som ønsker å teste seg selv regelmessig. Den er i stedet for ganske bra egnet for spedbarn som er født av mødre med HIV, ettersom nyfødte får morens antistoffer fra morsmelk gjennom amming. Det betyr at spedbarn av mødre med HIV alltid vil ha et positivt resultat på en HIV-test hvis man gjør en hurtigtest eller ELISA, men Westernblot som påviser virusproteiner vil derimot være svært godt egnet for dette formålet.

Vanlige komplikasjoner ved HIV og AIDS

HIV er et virus som angriper de hvite blodcellene, slik at immunforsvaret gradvis blir svekket over tid. Dette gjør at den smittede blir sårbar overfor opertunistiske sykdommer, som er infeksjoner og tilstander som til vanlig er harmløse for personer med et normalt immunsystem. Disse sykdommene øker i insidens og alvorlighetsgrad etterhvert som antallet av hvite blodceller synker, og når nivået av den blir lavt nok, vil man se komplikasjoner som er så unikt for AIDS at de kalles for AIDS-definerende sykdommer.

Opertunistiske sykdommer ved HIV og AIDS

Vanlige infeksjoner ved HIV

Tuberkulose er en av de vanligste opertunistiske infeksjonene i fattige land, og anses som den vangliste dødsårsaken hos personer med endestadium AIDS på verdensbasis.
Cytomegalovirus er en undergruppe av herpesvirus-famlien, og smitter gjennom kroppsvæsker som spytt, blod, urin. sæd og brystmelk. Det er en betydelig andel av samfunnet som er smittet av dette viruset, men hos de fleste vil viruset forbli i en infaktiv fase hvor det ikke utgjør noen trussel. Når immunforsvaret svekkes, sånn som ved AIDS, kan viruset reaktiveres. Da kan viruset angripe øyne, fordøyelsessystemet, lungene og andre organer, og derfra gi alvorlige komplikasjoner som blindhet og lungebetennelse.
Candidiasis er en soppinfeksjon som forårsakes av sopparten candidas albicans, som lever i et kontrollert antall rundt omkring på kroppen. Denne mikroben er som regel harmløs, men den kan bli aggressiv ved langkommen HIV-sykdom. Den vil da gi betennelse i slimhinnene i munn, tunge, spiserør og vagina, som kjennetegnes av et tykt og hvitt belegg.
Kryptokokkal meningitt er en form for hjernehinnebetennelse som forårsakes av soppen cryptococcus neoformans, og dette er også relativt harmløs mikrobe som man til vanlig finner i jorden. Denne tilstanden oppstår når soppen angriper membranene og væskene som omringer hjernen hos en immunsvekket person.
Toxoplasmose er en potensielt dødelig infeksjon som forårsakes av parasitten Toxopasma gondi, som vanligvis smitter mennesker gjennom avføringen til utendørskatter. Denne infeksjonen kan gi alvorlige komplikasjoner som blindhet og encephalitt, dersom den smitter en person med HIC eller AIDS.
Cryptosporidiose forårsakes av en parasitt som angriper immunforsvaret, og den smitter vanligvis over til en sårbar person gjennom urent drikkevann. Disse parasittene vokser inne i tarmene og gallegangene hos smittede personer, hvor de vil gi alvorlig kronisk diare.

Vanlige kreftformer hos personer med HIV og AIDS

Kaposi’s sarkom er en krefttype som utgår fra celleveggen i blodkar, og den forårsakes av HHV-8 (human herpes virus type 8). Dette viruset til vanlig være i en inaktiv fase hos friske personer, ettersom det holdes sjakk av immunforsvaret, men hos HIV-smittede er sykdommen svært vanlig. Denne kreftformen sees vanligvis som en rosa, rød eller lilla lesjon i huden eller munnslimhinnen, men hos mørkhudede personer vil merkene være brune eller svarte. Kaposi’s sarkom kan også gi komplikasjoner i organer, som tarmene og lungene.
Lymfom er en kreftform som oppstår hos de hvite blodcellene i lymfesystemet, og den debuterer som en smerteløs, elastisk, gummiaktig klump i lymfeknuter rundt halsen, armhuler eller lysken.

Andre komplikasjoner som er vanlig ved HIV

«Wasting syndrome» betegner en tilstand med tap av minst 10 prosent av kroppsvekten i løpet av kort tid, og ledsages ofte av diare, kronisk utmattelse og feber. I dag er heldigvis denne komplikasjonen svært sjelden, og dette kan mest sannsynlig tilskrives dagens effektive behandlingstilbud.
Nevrologiske komplikasjoner sees ofte i form av forvirring, hukommelsestap, depresjon, angst og gangvansker, selv om HIV-viruset ikke angriper nervecellene direkte. En av de aller vanligste nevrologiske følgetilstandene som sees langkommen sykdom er AIDS demens kompleks, som gir adferdsendringer og redusert kognitiv funksjon.

Hvordan forebygger man komplikasjoner ved HIV og AIDS?

En pasient som er smittet av HIV har svært dårlig prognose, redusert forventet levetid og dårlig livskvalitet, men med effektiv behandling mot HIV kan denne pasientgruppen få liv som er tilnærmet lik personer uten HIV-smitte. Det er også viktig at de smittede tar forehåndsregler hvis de jobber i områder med høy eksponering av sykdomsfremkallende mikrober, som for eksempel skoler eller barnehager. Dette kan de gjøre ved å praktisere gode vaskerutiner, eller ved å bruke munnbind ved sykdomsutbrudd. Det er også en fordel hvis pasienten deltar i sykdomsforebyggende arbeid, som for eksempel ved å oppfordre personer i risikogrupper til å teste seg selv regelmessig med en hiv hurtigtest.

Syfilis gjennom tidene

Syfilis har vært en del av menneskets historie gjennom flere årtusener, og den ble første gang av i antikken av den greske legen Hippokrates(460 f.kr – 370 f.kr). Han beskrev syfilis i den tertiære formen, som det siste stadiet av sykdommen. Det har også vært andre erindringer om sykdommen i senere tider av en Augustiner-munk, som levde på 1300-1400 tallet i byen Kingston upon Hull i England. Dette var en er en havneby med høy gjennomstrømning av skip og handelsreisende, og det er antatt at denne byen har hatt en viktig rolle i spredningen av syfilis mellom land og kontinenter. Noen historikere mener derimot at syfilis først gjorde sitt inntog hos de franske styrkene som omringet Napoli helt på tampen av det fjortende århundre, og italienerne kalte derfor sykdommen for franskesyken – til forskjell fra franskmennene som kalte syfilis for napolisyken.

Syfilis sin historie – «den sosiale sykdommen»

Syfilis var sammen med med gonore en fryktet sykdom som kunne ramme alle sosiale lag og kretser. Det er nemlig mange kjente og historiske personer som har blitt smittet av syfilis opp i gjennom tidene, som for eksempel den tyske filosofen Friedrich Nietche, komponisten Bethooven og krigsherren Napoleon. En av første forsøkene på å bekjempe disse to var å slå ned på prostitusjon, fordi dette viktig årsak til at syfilis kunne spredde seg så fort gjennom samfunnet. Det var også på denne tiden svindel med spill var utbredt, men i dag har vi casino på nett, som er mye tryggere.

Syfilis og viktige oppdagelser

I 1906 kom det for første gang en laboratoriemetode for å diagnostisere sykdommen på grunnlag, som baserte seg på utfelling av antigen-antistoff-komplekser. Den ble kalt for Wassermann-testen, og var et stort gjennombrudd, selv om den ikke var helt pålitelig ved at den ofte hadde et falskt positivt resultat.

Det var først i 1913 man fikk en sikker måte å diagnostisere syfilis på, da en japansk forsker klarte å påvise spiroketen Treponema pallidium i hjernen til en pasient med tertiær syfilis, som hadde utviklet seg til nevrosyfilis med progressiv lammelse. Syfilisbakterien er nemlig ikke mulig å se med vanlig lysmikroskopi, og man må bruke en spesiell metode som heter «mørkefelt-mikroskopi» for å visualisere den. Dette gjennombruddet beviste det forskerene den gang lengde hadde mistenkt, nemlig at syfilis hadde en mikrobiologisk årsak. Gjennombruddet bidro til å redusere antallet feildiagnoser og feilbehandlinger betraktelig, ettersom psykoser, demens og andre sinnslidelser den gang ofte var forårsaket av syfilis.

Denne teste ble etterfulgt av Hinton-testen, som ble utviklet på 30-tallet. Denne testen var mer pålitelig og viste færre positive resultater enn wassermanntesten. Begge disse testene har nå blitt erstattet av moderne og effektive metoder, som for eksempel hurtigtest for syfilis.

Mellom 1932 og 1972 ble det gjennomført en studie på svarte menn med ubehandlet syfilis, hvor rundt 400 fattige afro-amerikanske menn (stort sett analfabeter) systematisk ble undersøkt og nektet behandling slik at forskere kunne observere den naturlige progresjonen til sykdommen, altså slik sykdommen utvikler seg uten behandling. Den uetiske behandlingen av denne gruppen pasienter ble i ettertid gjenstand for stor kontrovers og debatt, noe som resulterte i nye etiske retningslinjer for gjennomføring av kliniske studier.

Syfilis og behandling gjennom tidene

Syfilis ble sett på som umulig å behandle før og flere remedier har vært i bruk. Den spanske presten Fransisco Delicado beskrev i 1525 at guaiacum (en type harpiks) ble brukt i behandling mot syfilis. En annen velbrukt metode var kvikksølv, ga opphav til uttrykket «en natt i armene til venus leder til et liv med merkur» (Fra romertiden har planeten Merkur og kvikksølv samme symbol, mens Venus var den romerske kjærlighetsgudinnen). Kvikksølvet ble inntatt oralt, intravenøst eller ved å gni det over huden. En annen metode var å «kurere» den infiserte personen var ved å legge dem i en lukket kasse fylt med kvikksølvgass , slik bare hodet stakk ut. Det er faktisk referanser til kvikksølv helt tilbake til 1025. hvor den er beskrevet av den persiske legen Ibn Sina. Det er også kjent at Giorgio Sommariva brukte kvikksølv mot syfilis i 1496.

Det første antibiotikumet til å behandle syfilis innehold arsenikk og het Salvarasan. Denne medisinen ble utviklet i 1908 av Sahachiro Hata mens han arbeidet i laboratoriet til Nobel pris-vinneren Paul Ehrlich (kjent for oppdagelser innen kjemoterapi). Salvarasan ble senere modifisert til Neosalvarasan, men ingen av medisinene var særlig effektive i den tertiære fasen av syfilis. Alle disse behandlingsformene ble etterhvert utfaset ved oppdagelsen av penicillin, og den omfattende produksjonen av det under andre verdenskrig.

Gonore og graviditet

Gonore er en seksuelt overførbar sykdom som hovedsakelig smitter gjennom seksuell kontakt, men sykdommen kan også overføres fra en smittet mor til barn under fødselen. Dette kan resultere i at barnet får en alvorlig infeksjon med gonore i øyet, som i kan resultere i blindhet eller i verste fall en alvorlig synsreduksjon. Kvinner med en aktiv gonoreinfeksjon under svangerskapet har også en større risiko for utvikle komplikasjoner som for tidlig fødsel, dødfødsel, ektopisk graviditet, infeksjon i fostersekken og skader på livmoren. Dette kan heldigvis forebygges dersom du får behandling for gonore tidlig i forløpet, men dette forutsetter at man oppdager infeksjonen i tide.

[gonoretest]

Hvilke symptomer gir gonore under svangerskapet?

Det er en betydelig andel kvinner med gonore som ikke ha noen tegn eller plager på gonore dersom de er smittet, og det er nettopp derfor en gonoresmitte kan være så farlig for kvinner. Det ofte ikke noen klar mistanke eller indikasjon for å teste seg for sykdommen, men det anbefales likevel at alle som er i en risikogruppe med høy forekomst av gonore tester seg. Hvis du derimot får symptomer, vil de plagene avhenge av hvor du er smittet; hvis livmorhalsen, vagina eller urinrøret er involvert, vil symptomene vanligvis være unormal vaginal utflod med grågul farge, svie eller smerte ved vannlating og samleie. Det er også mulig med en anal infeksjon, hvor man har utflod eller kløe i endetarmen. Hvis du har praktisert oral sex med en smittet partner, kan du også risikere å få gonore i halsen eller munnen.

Gonore og komplikasjoner det kan gi når man er gravid

Hvis man ikke oppdager og behandler en infeksjon med gonore i tiden før og etter svangerskapet, risikerer man at gonokokken sprer seg til livmor og eggleder, hvor den forårsake bekkenbetennelse. En bekkeninfeksjon med gonore gir ofte symptomer og plager i form av smerter i nedre mageregion, smerter under sex, vaginal blødning, feber og svimmelhet. Det er i motsetning til hva mange tror også mulig å få en bekkenbetennelse under graviditeten, men det skjer heldigvis sjeldent. En ubehandlet bekkeninfeksjon kan derimot kan i permanent skade på dine eggledere og derfra føre til kroniske smerter i bekkenet, infertilitet, og en økt risiko for ektopisk graviditet (dette er når fosteret fester seg utenfor livmoren), hvis du blir gravid. I sjeldnere tilfeller kan gonokokken spre seg videre i blodbanen og føre til en alvorlig tilstand som kalles for en disseminert gonokokkinfeksjon, og dette gir feber, frysninger, sår på huden, infeksjon og smerter i ledd, hepatitt, meningitt og myokarditt.

Hvordan forebygger man smitte gonokokker under svangerskapet?

Menn i motsetning til kvinner som oftest ha symptomer ved en gonoréinfeksjon, som inkluderer svie eller smerte ved urinering, utflod fra penis, og ømme/hovne testikler. Hvis din partner har noen av disse symptomene, er det viktig å få testet dere for sykdommen. En selvtest for gonore er et alternativ for dem uten symptomer og som ønsker å «screene» seg for sykdommen. Hvis en av dere har symptoer, bør dere oppsøke lege og avstå fra å ha seksuell omgang. Hvis en eller begge tester positivt, er det viktig at dere avstår fra sex inntil behandlingen er ferdig.

Gonore hos nyfødte barn

Det mange ikke tenker over at det ufødte barn også har en stor risiko for å få en seksuelt overførbar infeksjon hvis moren er smittet, og gonokokken smitter ofte over i øynene hos nyfødte under fødselen. Dette gir like alvorlige konsekvenser hos barn som hos voksne, ettersom en gonore i øyet kan resultere i blindhet. Det er også en risiko for at infeksjonen sprer seg til andre deler av kroppen, selv om det er mindre sannsynlig.

[gonoretest]

Gonore i øyet hos nyfødte barn

Konjunktivitt hos nyfødte (opthamlmia nenatorum) vil referere til alle typer konjkunktivitt, som oppstår hos barnet innenfor de første 28 dagene av livet. Disse kan skyldes alle mulige årsaker, men det er som regel snakk om en bakteriell infeksjon med mikrober som neisseria gonorrhoeae (gonore), chlamydia trachomatis (klamydia), stafylokokker eller streptokokker, men enkelte ganger kan det også være snakk om virus som Herpes simplex type 1 eller 2. I de fleste tilfeller vil en konjunktivitt hos nyfødte være lite aggressiv, men unntak av en gonore og klamydia på øyet kan(gonore) er svært voldsomme øyeinfeksjoner som utvikler seg raskt og kan resultere i alvorlige komplikasjoner som blindhet. I den vestlige verden er det ikke ofte at det oppstår det konjunktivitt hos spedbarn på grunn av gonore, men vi er ganske godt utrustet dersom det skulle skje.

Hvordan overføres gonore fra mor til barn under fødselen?

Hvis en gravid kvinne er smittet av gonokokker i underlivet, vil det nesten smitte over på barnet. Dette skjer ved at barnet får overført gonokokken fra vagina under selve fødselen, men det kan også skje smitte dersom bakterien har spredd seg over i blodbanen til moren. De første symptomene på gonore i øyet hos det nyfødte barnet oppstår noen få dager etter fødsel, gjerne i form av røde øyne øyne med hovne øyelokk og pussaktig utflod fra ett eller begge øyer. Øyeinfeksjonen utvikler seg fort, og kan resultere i perforering av hornhinnen dersom spedbarnet ikke behandles i tide.

Hva er behandling for gonore hos nyfødte barn?

Det vil være nødvendig med sykehusopphold inntil barnet er blitt vurdert og behandlet, dersom det er blir påvist gonore hos moren før, under og etter førdslen fordi:

Det vil være nødvendig å vaske barnet jevnlig.
Man må gi barnet øyedråper med jevne mellomrom for å bli kvitt puss.
Det må gis antibiotika intravenøst.

Gonore og mulige komplikasjoner hos nyfødte

Keratitt (betennelse på hornhinnen).
Arrdannelser på hornhinnenhinnen.
Permanent synsreduksjon.
Permanent blindhet.

Det er god prognose for gonore i øyet hos nyfødte bar, dersom behandlingen med antibiotika kommer tidlig. Da vil risikoen for alvorlige komplikasjoner bli betraktelig redusert, særlig hvis mor blir fri for infeksjon før og i mens kvinnen er gravid. Det er den eneste måten å sikre at barnet ikke blir smittet med gonorebakterien. En test for gonore test hjelper deg med å være på den sikre siden slik at du alltid du være forberedt. Det anbefales å ta en test for alle kjønnssykdommer hos legen allerede før du blir gravid, slik at komplikasjoner unngås. Hvis du oppdager kjønnssykdommen tidlig, vil du ha liten eller ingen risiko for å få alvorlige komplikasjoner.

Gonore og behandling med antibitoika

Gonore er en av de mange kjønnssykdommene du kan få ved å praktisere ubeskyttet sex med fremmede sexpartnere, og denne infeksjonen går ofte umerket hos den smittede. Dette er skummelt fordi man risikerer at sykdommen kan sprer seg til andre deler av kroppen, og derfra kan gonore gi alvorlige komplikasjoner som bekkenbetennelse, epidydimitt, infeksiøs artritt og infertilitet. Heldigvis kan dette unngås dersom man oppdager og behandler sykdommen tidlig i forløpet, slik at man får behandling. Det gjør du ved å teste deg med en gonore test dersom har klar mistanke om gonore, eller dersom du er i en av risikogruppene som har høy forekomst av gonore.

[gonoretest]

Hva er vanlig behandling for gonore?

I dag er standardbehandling for gonore en engangsdose med antibiotika, og dette anbefales for:

Personer som tester positivt på en gonorétest.
Alle som har hatt seksuell kontakt med en gonoresmittet person innenfor de siste 60 dagene, selv om de ikke har symptomer eller har brukt kondom.
Nyfødte, hvor moren har hatt gonoré ved fødselen.

Det er viktig at du tar fullfører hele antibiotikakuren, selv om du får utskrevet mer enn en dose.

Ikke ha seksuell kontakt med andre…

…når du får behandling..
…inntil du og din partner(e) har blitt testet og behandlet. Hvis du har fått behandling for gonoré mens din partner ikke har fått behandling, vil du mest sannsynlig bli smittet igjen.
…hvis behandlingen er en engangsdose med antibiotika bør du vente minst 7 dager etter at du har tatt medisinen før du har sex igjen.

Bruk alltid kondom når du har sex. Dette beskytter deg mot seksuelt overførbare sykdommer, og test deg selv ofte dersom du ofte har ubeskyttet sex med forskjellige sexpartnere.

Hva gjør man dersom behandling for gonore ikke virker?

Hvis symptomene vedvarer kan det være at du har blitt smittet igjen eller at det har skjedd en feil i behandlingen. Det kan også hende at du har blitt smittet av en resistent gonokokk, og det vanligste er at gonore utvikler resistens mot antibiotika som kinoloner (syntetiske antimikrobielle medisiner), penicillin og tetracycliner. Når en bakterie blir resistent mot antibiotika, kan ikke disse typene brukes til å bekjempe sykdommen. Da må legen ta en nye prøver for å finne ut av hvilken type antibiotika som vil være mest effektiv.

Gonore og utvikling av resistens mot antibiotika

Gonokokken har utviklet resistens mot de tradisjonelle antibiotika over flere tiår, og penicillin har ikke blitt brukt i behandling av gonore siden midten av 80-årene da de første resistente utbruddene kom. Det har siden gradvis blitt mer og mer vanskelig å behandle sykdommen, og gjennom 90-tallet og tusenårsskiftet mistet også de bredspektrede klassene av antibiotika sin effekt på gonokokken., men også denne mistet effekten på gonore. I dag er det cefalosporiner (et antibiotikum basert på en type sopp) som brukes, men i enkelte land har man også observert resistens for denne behandlingsstrategien. Hvis resistensutviklingen forsette slik, risikerer vi å tape krigen mot gonore ettersom det til slutt ikke lenger vil være noen effektiv behandling mot sykdommen.

Hvorfor får vi «superesistente» gonokokker?

I dag er det mange sykdomsfremkallende mikrober som utvikler resistens mot antibiotika, ettersom disse medisinene i mange tilfeller skrives ut uten klar indikasjon. I Norge og vest-europa er vi heldigvis ganske flinke til å skrive ut rett type antibiotika til rett indikasjon, men i mange utviklingsland kan hvem som helst kjøpe hvilken som helst type antibiotika på apoteket – uten å oppgi noen som helst god grunn. Dette er ikke bare et problem for de fattige landene, men også for oss i Norge fordi verden etterhvert har blitt mer og mer globalisert. Dette var tydelig senest i 2015, da det var et nytt utbrudd av en «super-resistent» gonokokk i Nord-England. På tross av at vi ikke har høy forekomst av gonore i Norge, er den overhengende trusselen av en multiresistent av stamme gonore svært skummel.

Hvordan forebygger vi resistensutvikling hos stammer av gonore?

Det er i 2016 pågående forsøk rettet mot vaksiner og andre antibiotika, hvor de avsluttende forsøkene viser positive utslag. Kort fortalt, er det en videre utvikling av cefalosporiner rett mot gonore; Cefixime®, som med riktig dosering har vist seg å være veldig effektiv mot gonoré-bakterien, og vaksinene er en anti-biofilm vaksine. Likevel vil den beste metoden for å begrense spredning av gonoré alltid være å oppdage smitte tidlig ved å teste seg selv regelmessig, slik kan du aktivt være med på å hindre videre spredning av en folkesykdom som er nært opp til klamydia i antall nye smittede i året, i Norge og verden for øvrig.

Gonore i anus og endetarm

Det er 350 millioner mennesker i verden som blir smittet av en kjønnssykdom hvert år på verdensbasis, noe som utgjør ca. 5 prosent av hele verdens befolkning. De ulike symptomene varierer varierer veldig mye mellom de forskjellige sykdommene, men dem som affiserer endetarmen har stort sett same plager og tegn . De fleste kjønnssykdommene som smitter anus/rektum blir overført gjennom analsex, og det er derfor det mannlige kjønnsorgan som er det sykdomsoverførende agens. Det betyr menn som har sex med menn er ekstra sårbare for seksuelt overførbare sykdommer, ettersom denne gruppen praktiserer analsex i større grad enn heteroseksuelle.

[gonoretest]

Gonore i anus

Gonore kan smitte kroppen gjennom alle delene av kroppen som er involvert i seksuell kontakt, som er anal-, oral- og vaginalsex. Vi nevnte ovenfor at menn som har sex med menn som regel blir smittet etter de har vært mottakene part under en akt med analsex, men hos kvinner smitter sykdommen ofte anus som et resultat av spredning fra vagina etter allerede etablert smitte i vagina. Hvis tegn på gonore viser seg, skjer det som oftest innen 3 dager – 2 uker etter smitte. Disse symptomene og plagene vil manifestere seg som smerter, kløe og ubehag i anus, blodig utflod og et behov for hyppige toalettbesøk. Ved hjelp av et rektoskop (kamera ledet inn i anus/endetarm) kan legen ofte se sårdannelser, men som regel vil det ikke være noen umiddelbart synlige tegn på smitte.

Hva skjer hvis man ikke får behandling for gonore i rektum?

Du skal helst ikke vente for lenge med å oppsøke legehjelp, dersom du har klar mistanke om gonore i endetarmen. Lang ventetid kan resultere i at bakterien sprer seg videre til de indre kjønnsorganer som eggleder hos kvinner og bitestikkel hos menn, og dette kan gi alvorlige arrdannelser og infeksjoner som i verste fall kan resultere i bekkenbetennelse, infertilitet, ektopisk graviditet og kronisk smertesyndrom. Det er også en underliggende risiko for at gonokokkene går over i blodet og derfra spre seg videre til andre deler av kroppen, noe som kan forårsake veldig alvorlige komplikasjoner som infeksiøs artritt, meningitt, ryggmargsabscess og sepsis. Menn som har sex med menn tester seg oftere enn kvinner, og derfor er sannsynligheten for kvinner for alvorlige komplikasjoner høyere hos den sistnevnte gruppen.

Hvordan kan du teste deg for gonore i endetarmen og andre steder?

Det er flere metoder som brukes for å bestemme om du er smittet med gonore:

En test for gonore som du kan ta hjemme
Teste deg hos legen, som tar prøver direkte fra anus.
Hvis du har hatt analt seksuell kontakt med noen som påviselig er angrepet av gonore, er sannsynligheten for at du selv er smittet veldig høy.

Test og diagnostikk av gonore

Gonore er en seksuelt overførbar sykdom som smitter gjennom ubeskyttet sex, og denne infeksjonen kan gi alvorlige komplikasjoner dersom den smittede går for lenge uten å få behandling. Denne sykdommen gir veldig ofte symptomer hos menn, men hos kvinner er det en betydelig andel som ikke har noen symptomer i det hele tatt. Det er derfor viktig å teste seg regelmessig dersom er i risikogruppen for gonore, eller med en gang dersom man har en klar mistanke om sykdom.

Det er mulig å ta en test for gonore noen få dager etter man har hatt ubeskyttet sex, men det anbefales at man venter en uke ettersom inkubasjonstiden (tiden det tar fra bakterien utvikler seg til en infeksjon) varer i alt fra 2-7 dager. Du tester deg som regel hos fastlegen eller på helsestasjon, men det er også mulig å teste seg selv med en gonoretest som man tar hjemme.

[gonoretest]

Hva kan skje dersom man får diagnosen for sent?

En skjult infeksjon med gonore som ikke oppdages og behandles i tide, kan spre seg fra kjønnsorganene til andre deler av kroppen. En av disse stedene kan være eggledere og livmoren hos kvinner, og bitestikkelen og sædleder hos menn. Dette kan resultere ulike komplikasjoner, men noen alvorlige senfølger er som regel bekkenbetennelse, ektopisk graviditet (svangerskap utenfor livmoren) og kronisk smertesyndrom. Det er også enkelte som mister evnen til å få barn ved at gonore gjør dem steril.

Hvem burde ta en test for gonore?

Det anbefales at du tester deg dersom du kan identifisere deg med en eller flere av punktene som nevnes nedenfor, men husk at disse først er veiledende. Det betyr at alle som har mistanke om smitte burde ta en test for gonore, selv de ikke kjenner seg igjen.

Du eller din partner tror dere har symptomer på gonoré.
Du har hatt ubeskyttet sex med en ny partner.
Du eller din partner har hatt ubeskyttet sex med andre personer.
Menn som har sex med menn
Menn som har sex med kvinner utenfor Europa
Menn som har sex med prostituerte.
Du har en annen seksuelt overførbar sykdom.
En sexpartner forteller deg at de har en seksuelt overførbar sykdom.

Hvor kan man ta en test for gonore?

Det er flere steder hvor du kan teste deg for gonoré:

Allmennlegen.
Helsestasjon for unge
Spesialister.
Sykehus.
Du kan også ta en gonoretest hjemme i screeninghensikt