Test og diagnostikk av HIV

HIV er en svært alvorlig sykdom hvor immunforsvaret gradvis blid svekket over tid, slik at den smittede blir sårbar ovenfor sykdommer som ellers ikke er farlige for friske personer. Det er svært viktig at smitte oppdages i tide slik at man forebygger alvorlige komplikasjoner av langkommen HIV, men for mange vil en infeksjon med viruset ikke noen som helst symptomer. Det er derfor viktig at man tar en test dersom man bedriver risikoaktiviteter i en gruppe hvor HIV forkommer hyppig, eller dersom man mistenker at man kan ha blitt smittet.

Antistoffer utgjør grunnlaget for all diagnostikk av HIV

Kroppen vil danne antistoffer mot alle mikroorganismer som har et potensiale for gi sykdom, selv om smitteagensen til vanlig er relativt harmløs. Disse molekylene danner grunnlaget for diagnostikk og testing av svært mange infeksjonssykdommer, og det vil være mulig å påvise dem i blodet 3 – 4 uker etter man har blitt smittet av HIV. I den forbindelse vil et positivt resultat bety påviselige mengder med HIV-antistoff i blod, og dermed være et utrykk for smitte, mens et negativ resultat vil være gode nyheter for testpersonen. Det tar derimot noe tid før nivåene av antistoffer i blod er høye nok til at man kan påvise dem med 100 prosent sikkerhet, og man risikerer et såkalt «falsk negativt prøveresultat» dersom man tester seg for tidlig. En viktig huskeregel er at testene, uansett om det den gjøres på sykehus eller legekontor, vil være 80 prosent nøyaktige etter tre uker og 100 prosent nøyaktige etter tre måneder. Perioden mellom smittetidspunkt og til tre måneder har gått, kalles for «vinduet», og i dette tidsrommet risikerer man alltid et falsk negativt resultat. Det er også i denne perioden man er smittsom, slik at skadepotensialet rent samfunnsmessig er størst i denne tiden. I dette tidsrommet må man teste seg selv regelmessig med en hurtigtest for HIV, samt praktisere sikker sex med kondom.

Hvordan utføres en HIV test?

Prosedyrene bak en HIV test avhenger av om du tar prøven hjemme eller på sykehuset, men i prinsippet tar den alltid utgangspunkt i prøvepersonens blod. Dette kan tappes med en blodprøve fra armen (sykehus), eller gjennom et lite stikk i fingeren som ved en hiv test. På sykehuset vil prøvematerialet sendes til laboratoriet for videre analyser i form av ELISA og Western Blot. ELISA fungerer ved å påvise antistoffer mot HIV i blodet, på samme måte som en hurtigtest for HIV, men forskjellen ligger i at den kan si noe om hvor aggressiv infeksjonen er. Western-Blot påviser proteiner og strukturkomponenter mot HIV i blodet, men den er dyrere og tar lengre tid å utføre, slik at den ikke egner seg for vanlige folk som ønsker å teste seg selv regelmessig. Den er i stedet for ganske bra egnet for spedbarn som er født av mødre med HIV, ettersom nyfødte får morens antistoffer fra morsmelk gjennom amming. Det betyr at spedbarn av mødre med HIV alltid vil ha et positivt resultat på en HIV-test hvis man gjør en hurtigtest eller ELISA, men Westernblot som påviser virusproteiner vil derimot være svært godt egnet for dette formålet.

Test og diagnostikk av gonore

Gonore er en seksuelt overførbar sykdom som smitter gjennom ubeskyttet sex, og denne infeksjonen kan gi alvorlige komplikasjoner dersom den smittede går for lenge uten å få behandling. Denne sykdommen gir veldig ofte symptomer hos menn, men hos kvinner er det en betydelig andel som ikke har noen symptomer i det hele tatt. Det er derfor viktig å teste seg regelmessig dersom er i risikogruppen for gonore, eller med en gang dersom man har en klar mistanke om sykdom.

Det er mulig å ta en test for gonore noen få dager etter man har hatt ubeskyttet sex, men det anbefales at man venter en uke ettersom inkubasjonstiden (tiden det tar fra bakterien utvikler seg til en infeksjon) varer i alt fra 2-7 dager. Du tester deg som regel hos fastlegen eller på helsestasjon, men det er også mulig å teste seg selv med en gonoretest som man tar hjemme.

[gonoretest]

Hva kan skje dersom man får diagnosen for sent?

En  skjult infeksjon med gonore som ikke oppdages og behandles i tide, kan spre seg fra kjønnsorganene til andre deler av kroppen. En av disse stedene kan være eggledere og livmoren hos kvinner, og bitestikkelen og sædleder hos menn. Dette kan resultere ulike komplikasjoner, men noen alvorlige senfølger er som regel bekkenbetennelse, ektopisk graviditet (svangerskap utenfor livmoren) og kronisk smertesyndrom. Det er også enkelte som mister evnen til å få barn ved at gonore gjør dem steril.

Hvem burde ta en test for gonore?

Det anbefales at du tester deg dersom du kan identifisere deg med en eller flere av punktene som nevnes nedenfor, men husk at disse først er veiledende. Det betyr at alle som har mistanke om smitte burde ta en test for gonore, selv de ikke kjenner seg igjen.

  • Du eller din partner tror dere har symptomer på gonoré.
  • Du har hatt ubeskyttet sex med en ny partner.
  • Du eller din partner har hatt ubeskyttet sex med andre personer.
  • Menn som har sex med menn
  • Menn som har sex med kvinner utenfor Europa
  • Menn som har sex med prostituerte.
  • Du har en annen seksuelt overførbar sykdom.
  • En sexpartner forteller deg at de har en seksuelt overførbar sykdom.

Hvor kan man ta en test for gonore?

Det er flere steder hvor du kan teste deg for gonoré:

  • Allmennlegen.
  • Helsestasjon for unge
  • Spesialister.
  • Sykehus.
  • Du kan også ta en gonoretest hjemme i screeninghensikt

Test og diagnostikk av klamydia

Klamydia er en seksuelt overførbar sykdom som forårsakes av bakterien chalmydia trachomatis. Denne infeksjonssykdommen gir ikke noen symptomer i over halvparten av tilfellene, og dette er mye av grunnen til at omkring 10 – 15% av alle norske ungdommer mellom 15 – 25 år til enhver tid er smittet av sykdommen. En ubehandlet klamydiainfeksjon kan resultere i alvorlige komplikasjoner som bekkenbetennelse og infertilitet, og dermed er terskelen for at legen rekvirerer en klamydiatest lav. En klamydiaprøve tas vanligvis på følgende indikasjoner:

  • Symptomer på en kjønnssykdom i form av svie ved vannlating eller rennende utflod fra skjeden eller urinrør.
  • Ved hvert partnerbytte hvor man har hatt ubeskyttet sex
  • Sex med personer fra risikogrupper

Diagnostikk av klamydia på fastlegekontoret

Fastlegen vil basere diagnostikken sin på grunnlag av sykehistorie, eventuelle symptomer, mikroskopi og laboratorieundersøkelser. Det første han da kommer til å gjøre er å spørre deg om du har noen symptomer, og hvem og eventuelt hvor mange du har hatt ubeskyttet sex med. Legen vil deretter samle inn prøvemateriale som skal mikroskoperes og sendes inn til laboratoriet for videre analyser:

  • Menn: Urinprøve og penselprøve fra urinrøret
  • Kvinner: Urinprøve og penselprøve fra livmorhalsen

Legen vil mikroskopere materiale fra penselprøven for å sjekke om det finnes hvite blodlegemer med klamydiabakterier i utflod, og dersom dette er tilfellet er det grunnlag for å gi antibiotika. Hvis fastlegen ikke finner noen klamydiainfiserte celler i prøvematerialet, må du vente en uke på å få laboratorieresultatet før det kan gis behandling.

Klamydiatest

Klamydiabakteriene produserer og skiller ut spesifikke stoffe som kan påvises i urinrørs- og vaginalutflod ved hjelp av en selvtest. Dette er en klamydia test som er svært sensitiv, og gir et positivt utslag ca. 7 dager etter smittetidspunkt. En slik klamydiatest anbefales for dem som ofte har ubeskyttet sex med nye partnere. Hurtigtestene for klamydia er godkjent av helsedirektoratet, men det anbefales at man vurderer resultatene sammen med autorisert fagpersonell.

[klamydiatest]