behandling

Behandling av kjønnssykdommer

Advarsel: Ikke prøv å behandle en seksuelt overførbar sykdom på egenhånd, ettersom disse sykdommene er smittsomme og farlige. Du er nødt til å oppsøke en lege.

Bakterielle seksuelt overførbare sykdommer kan kureres med antibiotika hvis behandlingen begynner tidlig nok.Hvis du får antibiotika mot en seksuelt overførbar sykdom, er det viktig at du tar medisinen som forskrevet, selv om symptomene går vekk. Det er også viktig at ikke tar andres medisiner for å behandle infeksjonen, ettersom det kan gjøre det vanskeligere å behandle infeksjonen. Virale sykdommer kan derimot ikke bli kurert, og ved disse kjønnssykdommene kan man bare holde symptomene i sjakk med medisiner. Det er også mulig å forebygge noen av dem før smitte oppstår ved hjelp av en vaksine, og i dag er det foreløpig bare Hepatitt B og HPV som kan forebygges med vaksine. Disse hjelper ikke dersom man allerede er smittet med sykdommen.

Det brukes flere medisiner samtidig ved behandling av HIV

Det finnes ikke noen kurativ behandling mot HIV, og derfor vil all terapi fokusere på å holde HIV-viruset i sjakk. Standard behandling for HIV er antiretrovirale medisiner, og det vanlig at man bruker minst tre medisiner samtidig for å forebygge at viruset utvikler resistens mot et av medikamentene. I dag er det en pågående debatt om når antiretroviral behandling bør starte, og noen leger mener at den burde starte tidlig i forløpet for å ha kontroll på HIV-viruset. De på den andre siden vil argumentere med at det er bedre å vente, ettersom medisinene har noen uheldige bivirkninger og at det kan utvikles resistens. Snakk med legen din om hvilket tidspunkt i sykdomsforløpet det er best å starte den antiretrovirale behandlingen. Det er uansett viktig at man praktiserer sikker med sex med kondom, fordi man er fortsatt smittsom selv om man har god effekt av behandling. En burde også oppfordre sin seksualpartner til å ta en hiv hurtigtest med jevne mellomrom, slik at mulig smitte oppdages tidlig i forløpet.

[klamydiatest]

Antibiotika er standard behandling for klamydia og gonore

Klamydia og gonore er bakterielle kjønnssykdommer som blir behandlet med antibiotika, og man burde begynne behandling så raskt som mulig hvis man får et positivt utslag på en klamydiatest som man tar hjemme, selv om en ikke har noen merkbare tegn eller symptomer på aktiv sykdom. Dine sexpartnere bør også få behandling, selv om ikke har noen plager. Noen stammer av gonore er blitt resistente mot de vanligstene typene av antibiotika, så det kan være at du er nødt til å ta i bruk andre klasser av antibiotika for å kunne bekjempe bakterien. Vær sikker på at partneren din også får behandling, eller tidligere partnere (hvis det er mindre enn 6 måneder siden dere hadde samleie). Du bør også ta en ny test etter 3 måneder for å være sikker på at bakterien har forlatt kroppen helt, selv om partneren din er blitt helt frisk. Hvis du ikke får behandling for gonore og klamydia, risikerer man alvorlige komplikasjoner i form av bekkenbetennelse, bitestikkelbetennelse og infertilitet.

Syfilis har en relativ enkel og rask behandling

Syfilis blir som regel behandlet med penicillin, og tidlig behandling er helt avgjørende for å forhindre at bakterien sprer seg rundt i kroppen og gjør skade.

Behandling mot genital herpes og kontroll av utbrudd

Har du først fått genital herpes, vil viruset være i kroppen di livet ut. Etter det første utbruddet, vil herpesviruset blusse opp flere ganger i året, men varigheten kan senkes over tid. Antiviral medisin kan hjelpe med å redusere varigheten og alvorlighetsgraden på utbruddene. Har du hyppige utbrudd av herpes, kan det være nødvendig med en annen type behandling, hvor du får medisiner daglig.

HPV og kjønnsvorter

Det finnes ingen standard behandling mot kjønnsvorter, og de fleste kjønnsvorter vil forsvinne uten av seg selv. Dette innebærer ofte at man blir kvitt viruset fullstending, men ofte vil man bli en permanent en bærer av viruset og med risiko for å smitte andre. Hvis du søker behandling, vil det typisk være å fryse vortene eller ved å påføre medisinsk krem direkte. Det kan være nødvendig med et kirurgisk inngrep dersom disse formene for behandling ikke virker, men faren for at kjønnsvortene kommer tilbake er stor.

Behandling av Hepatitt B

Målet med behandling av Hepatitt B, er å forebygge at viruser skader leveren. Det er flere medisiner som brukes mot hepatitt, men hvis du får store skader på leveren kan det være aktuelt med levertransplantasjon.

Trichonomas vaginalis

Dette er en infeksjon som forårsakes av en parasitt, og standard behandling er med en type antibiotika som kalles for metronidazole. Denne behandlingsformen har en suksessrate på rundt 90%. Medisinen tas oralt, men kvinner i de første tre måneder av en graviditet risikerer at medikamentet skader fosteret, og det foretrekkes at denne gruppen av pasienter får lokalbehandling i form av krem eller stikkpille. Hvis dette ikke gir noen effekt, kan det være aktuelt med metronidazole i pilleform i andre eller tredje trimester. 

Gonore og behandling med antibitoika

Gonore er en av de mange kjønnssykdommene du kan få ved å praktisere ubeskyttet sex med fremmede sexpartnere, og denne infeksjonen går ofte umerket hos den smittede. Dette er skummelt fordi man risikerer at sykdommen kan sprer seg til andre deler av kroppen, og derfra kan gonore gi alvorlige komplikasjoner som bekkenbetennelse, epidydimitt, infeksiøs artritt og infertilitet. Heldigvis kan dette unngås dersom man oppdager og behandler sykdommen tidlig i forløpet, slik at man får behandling. Det gjør du ved å teste deg med en gonore test dersom har klar mistanke om gonore, eller dersom du er i en av risikogruppene som har høy forekomst av gonore.

[gonoretest]

Hva er vanlig behandling for gonore?

I dag er standardbehandling for gonore en engangsdose med antibiotika, og dette anbefales for:

  • Personer som tester positivt på en gonorétest.
  • Alle som har hatt seksuell kontakt med en gonoresmittet person innenfor de siste 60 dagene, selv om de ikke har symptomer eller har brukt kondom.
  • Nyfødte, hvor moren har hatt gonoré ved fødselen.

Det er viktig at du tar fullfører hele antibiotikakuren, selv om du får utskrevet mer enn en dose. 

Ikke ha seksuell kontakt med andre…

  • …når du får behandling..
  • …inntil du og din partner(e) har blitt testet og behandlet. Hvis du har fått behandling for gonoré mens din partner ikke har fått behandling, vil du mest sannsynlig bli smittet igjen.
  • …hvis behandlingen er en engangsdose med antibiotika bør du vente minst 7 dager etter at du har tatt medisinen før du har sex igjen.

Bruk alltid kondom når du har sex. Dette beskytter deg mot seksuelt overførbare sykdommer, og test deg selv ofte dersom du ofte har ubeskyttet sex med forskjellige sexpartnere.

Hva gjør man dersom behandling for gonore ikke virker?

Hvis symptomene vedvarer kan det være at du har blitt smittet igjen eller at det har skjedd en feil i behandlingen. Det kan også hende at du har blitt smittet av en resistent gonokokk, og det vanligste er at gonore utvikler resistens mot antibiotika som kinoloner (syntetiske antimikrobielle medisiner), penicillin og tetracycliner. Når en bakterie blir resistent mot antibiotika, kan ikke disse typene brukes til å bekjempe sykdommen. Da må legen ta en nye prøver for å finne ut av hvilken type antibiotika som vil være mest effektiv.

Gonore og utvikling av resistens mot antibiotika

Gonokokken har utviklet resistens mot de tradisjonelle antibiotika over flere tiår, og penicillin har ikke blitt brukt i behandling av gonore siden midten av 80-årene da de første resistente utbruddene kom. Det har siden gradvis blitt mer og mer vanskelig å behandle sykdommen, og gjennom 90-tallet og tusenårsskiftet mistet også de bredspektrede klassene av antibiotika sin effekt på gonokokken., men også denne mistet effekten på gonore. I dag er det cefalosporiner (et antibiotikum basert på en type sopp) som brukes, men i enkelte land har man også observert resistens for denne behandlingsstrategien. Hvis resistensutviklingen forsette slik, risikerer vi å tape krigen mot gonore ettersom det til slutt ikke lenger vil være noen effektiv behandling mot sykdommen.

Hvorfor får vi «superesistente» gonokokker?

I dag er det mange sykdomsfremkallende mikrober som utvikler resistens mot antibiotika, ettersom disse medisinene i mange tilfeller skrives ut uten klar indikasjon. I Norge og vest-europa er vi heldigvis ganske flinke til å skrive ut rett type antibiotika til rett indikasjon, men i mange utviklingsland kan hvem som helst kjøpe hvilken som helst type antibiotika på apoteket – uten å oppgi noen som helst god grunn. Dette er ikke bare et problem for de fattige landene, men også for oss i Norge fordi verden etterhvert har blitt mer og mer globalisert. Dette var tydelig senest i 2015, da det var et nytt utbrudd av en «super-resistent» gonokokk i Nord-England. På tross av at vi ikke har høy forekomst av gonore i Norge, er den overhengende trusselen av en multiresistent av stamme gonore svært skummel.

Hvordan forebygger vi resistensutvikling hos stammer av gonore?

Det er i 2016 pågående forsøk rettet mot vaksiner og andre antibiotika, hvor de avsluttende forsøkene viser positive utslag. Kort fortalt, er det en videre utvikling av cefalosporiner rett mot gonore; Cefixime®, som med riktig dosering har vist seg å være veldig effektiv mot gonoré-bakterien, og vaksinene er en anti-biofilm vaksine. Likevel vil den beste metoden for å begrense spredning av gonoré alltid være å oppdage smitte tidlig ved å teste seg selv regelmessig, slik kan du aktivt være med på å hindre videre spredning av en folkesykdom som er nært opp til klamydia i antall nye smittede i året, i Norge og verden for øvrig.

Fakta om klamydia

Hva er klamydia?

Klamydia er en den vanligste kjønnssykdommen i Norge, og forårsakes av en infeksjon med en bakterie som heter chlamydia trachomatis. Denne infeksjonen kan medføre en betennelse i livmorhalsen hos kvinner; urinrørskatarr og betennelse i anus/rektum hos både kvinner og menn. Klamydia hos kvinner kan være svært alvorlig, fordi den i noen tilfeller kan forårsake bekkenbetennelse, infertilitet, ektopisk graviditet(svangerskap utenfor livmoren) og kroniske bekkensmerter. Lymphogranuloma venereum, er en annen for for seksuelt overførbar sykdom, som også er forårsakt av klamydiabakterien, og er mest vanlig i utviklingsland. Denne formen for klamydiainfeksjon kjennetegnes ved utbrudd av betennelse i anus/rektum på grunn av ubeskyttet sex mellom menn, men den begynner å bli mer vanlig i den vestlige verden.

Hvor vanlig er klamydia?

Klamydia er den mest vanlige kjønnssykdommen i Norge, og den gir i mange tilfeller ingen merkbare symptomer eller plager. Det er derfor mange som går ubehandlet med en klamydiainfeksjon, noe som forsterker smitteeffekten. Størsteparten av de infiserte er under 25 år gamle, men sykdommen rammer også andre aldersgrupper. Klamydiasykdommen er utbredt i hele Norge, og det er kvinner som er overrepresentert i statistikken.

Hvordan får du klamydia?

Klamydia er en bakterie som fester seg til slimhinner via. seksuell kontakt mellom smittebærer og frisk person via. penis, vagina, munnhile, eller anus. Ejakulasjon er ikke nødvendig for at klamydia skal overføres til en partner. Det er også mulighet for smitte mellom mor og barn under fødsel, noe som kan forårsake klamydia i øyet eller lungebetennelse hos noen spedbarn. Personer som har hatt klamydiainfeksjonen og fått en vellykket behandling, kan på nytt få samme sykdommen igjen hvis de kommer i kontakt med bakterien igjen.

Hvem er utsatt for smitte med klamydia?

Alle seksuelt aktive personer kan få klamydia. Det er en veldig vanlig seksuelt overførbar sykdom, spesielt hos unge mennesker. Det er flere årsaker til at unge er overrepresentert på statistikken, og er en kombinasjon av biologiske/kulturelle årsaker og atferdsmønster, Noen unge bruker ikke kondom regelmessig. Hyppig partnerbytte er også en risikofaktor, og hvis dette skjer hyppigere en infeksjons-perioden til klamydia, er det en høy risiko for smitte.

Tenåringsjenter og unge kvinner kan ha en skade livmorhalsen, noe som øker mottakelighet for en infeksjon med klamydiabakterien. At unge er overrepresentert på statistikker kan også vise at unge har en større terskel for å  oppsøke hjelp og anskaffe prevensjon. Årsaker til det kan være transportkostnader, pris og at det kan oppleves som stigmatiserende. Seksuell kontakt mellom menn er også en årsak til klamydia, siden klamydia kan smittes gjennom oral og anal sex.

Hva er vanlige symptomer på klamydia?

Klamydia kjennetegnes som en «stille» infeksjon siden de fleste smittede har få eller ingen symptomer. Perioden fra smitte til symptomer (inkubasjonstiden) er veldig varierende. Av de som får symptomer, kan det ta flere uker før symptomene vises.

Kvinner vil som regel bli smittet av klamydiabakterien i livmorhalsen, som noen ganger vil gi symptomer i form av en urinveisinfeksjon med hyppige toalettbesøk, og i enkelte tilfeller kan uregelmessige blødninger utenfor menstruasjonsperioden forekomme. Infeksjonen kan også spres videre oppover i livmorhalskanalen, og dermed forårsake bekkenbetennelse. Dette debuterer ofte akutt med store smerter og bevegelsesvansker.

Menn vil typisk få urinrørskatarr (betennelse i urinrøret), hvor kløe og svie er vanlige symptomer. Mange for også utflod og blir hovne.

Både men og kvinner kan få klamydiasmitte i anus og endetarmen, enten gjennom direkte kontakt (analsex), eller ved spredning fra livmorhals, noe som gir symptomer i form av smerter, utflod og/eller blødning.

Klamydia i øyet kan oppstå hos alle gjennom direkte kontakt med genitalier eller utflod gra kjønnsorganer.

Hvilke komplikasjoner kan klamydia lede til?

En klamydiainfeksjon går ofte uoppdaget, men kan gi alvorlige helseproblemer, både på kort og lang sikt.

Hos kvinner, kan en ubehandlet klamydiainfeksjon spres inn via livmorhals eller eggleder og forårsake bekkenbetennelse. Symptomer på dette er:

  • Smerter i nedre del av mageregionen.
  • Større mengder med utflod, som ofte er gult (kan også ha noe blod i).
  • Feber.
  • Sykdomsfølelse og nedsatt allmenntilstand er heller ikke uvanlig.

Menn kan få infeksjon i testikler og bitestikler. Hvis dette får gå ubehandlet kan det forårsake infertilitet, som betyr at man ikke lengre kan få barn. Symptomer på sykdommen i testikler og bitestikler er:

  • Smerter i pungen.
  • På en eller begge sider av pungen kan det oppstå rødhet og hevelse.
  • Ømhet.
  • Svie ved urinering.
  • Sykdomsfølelse og nedsatt allmenntilstand er heller ikke uvanlig.

En klamydiainfeksjon kan ha store helsemessige konsekvenser hvis den går ubehandlet. Har du symptomer på en bekkeninfeksjon eller infeksjon i testikler og bitestikler er det viktig at du går til lege så fort som mulig for å få behandling.

Hos kvinner kan en ubehandlet bekkeninfeksjon gi permanent skade på eggleder og livmor, og biologisk vev omkring. Dette kan igjen forårsake kroniske bekkensmerter, ufrivillig barnløshet, og et ektopisk svangerskap med dødelig utgang for moren.

Ubehandlet sykdom hos gravide er forbundet med for tidlig fødsel, samt smitte til det nyfødte barnet  i form av en lungebetennelse eller øyeinfeksjon.

Klamydia og HIV

Ubehandlet klamydia kan øke sjansene for å få, og avgi, HIV – et virus som er forstadiet til AIDS.

Hvem bør teste seg for klamydia?

Alle seksuelt aktive personer kan få en klamydiainfeksjon, og derfor burde alle med symptomer i underlivet, som utflod, smerter ved vannavlating, uvanlige sår, eller utslett bør avstå fra sex inntil de har testet negativt på klamydia.

Har du en sexpartner, som nylig har testet positivt for klamydia eller andre kjønnssykdommer bør også testes for å utelukke andre kjønnssykdommer.

Klamydia er som oftest asymptomatisk (uten symptomer), og da er det kun gjennom screening at de fleste infeksjoner oppdages. I Norge er det kun gjennom opportunistisk screening av seksuelt aktive under 25 år at det foretas noen masseundersøkelse. Dette innebærer at de i risikogruppen vil få en oppfordring av lege til å teste seg hvis de er i risikogruppen.

Ikke vent på en oppfordring på legen. Klamydia er den mest vanlige kjønnssykdommen i verden, og for å unngå smittefare, test deg hver gang du:

  • Skifter partner, spesielt hvis det er hyppig.
  • Opplever symptomer på klamydia.
  • En tidligere partner har klamydia.
  • Din eksisterende partner har klamydia.
  • Hvis du er gravid eller planlegger å få barn.
  • Gravide under 25, eller gravide med flere sexpartnere, bør testes igjen i 3. trimester.
  • Kvinner som har fått behandling for klamydia, bør testes igjen etter 3 måneder.

Hvordan tester man seg for klamydiabakterien?

Det er flere tester du kan ta. Hvis du er usikker på om du har klamydia, fordi en tidligere sexpartner eller eksisterende partner har klamydia, eller du bare vil sjekke deg selv, kan du kjøpe en test for klamydia her. En selvtest har en feilmargin på 0,2%, hvilket er veldig nøyaktig, testene og oppleves som lett og grei å bruke.

Behandling mot en klamydiainfeksjon

En klamydiainfekson behandles med antibiotika, hvor man som regel velger en syvdagerskur med Doxycyclin. Det er også mulig å velge en engandsdose med et sterke antibiotikum, som heter Azitromax, hvis pasienten med stor sannsynlighet ikke vil fullføre den konvensjonelle antibiotikakuren.

Etter behandling, bør du avstå fra seksuell aktivitet med andre personer i minst én uke, for å forhindre spredning til nye partnere. Det er viktig at man gjennomfører den syv dager lange kuren med antibioika før man har sex igjen, ellers risikerer man at du smitter sexpartneren sin. Du burde ikke dele medisinen med andre, ettersom det er usikkert om personen vil reagere med en allergisk reaksjon på medisinen. Selv om en antibiotikakur vil kurere infeksjonen, vil den ikke gjenopprette permanent skade som allerede er skjedd. Hvis symptomene fortsetter, selv etter behandling, må du kontakte legen din på nytt for videre undersøkelser.

Det er ikke uvanlig å få flere klamydiainfeksjoner, selv etter vellykkede behandlinger. Kvinner er særlig utsatt, hvis de ikke har gjennomført behandlingen, og har høy risiko for å bli smittet med en klamydiabakterien igjen. Flere klamydiainfeksjoner, vil øke risikoen for sykdommer knyttet mot en kvinnes reproduktive helse, som inkluderer bekkenbetennelse og graviditet utenfor livmor.

Menn og kvinner som har vært behandlet for en klamydiainfeksjon, bør ta en ny test etter 3 måneder, selv om sexpartnere er friskmeldt med vellykket behandling.

Klamydia og smitteoppsporing

Har en person blitt diagnostisert og behandlet for klamydia, bør han eller hun informere alle sexpartnere de siste 2 måneder, hvor det vært anal, vaginal og oral sex, slik at de kan oppsøke lege og eventuelt få behandling. Dette vil redusere risikoen for at nåværende og tidligere sexpartnere vil utvikle seriøse komplikasjoner av en klamydiainfeksjon, og ville også redusere risiko for gjentatt infeksjon. En person, og dens tidligere/nåværende partnere med klamydia, bør avstå fra all seksuell kontakt med andre personer inntil behandling er fullført og de er symptomfrie.

Hvordan forhindre klamydia?

Du kan forebygge en klamydiainfeksjon ved å bruke kondom, som ved korrekt anvendelse, kan redusere risikoen for å bli smittet av klamydia. Den aller beste måten å unngå klamydia på, er å avstå fra vaginal, anal og oral sex. Det er kanskje ikke så fristende, så derfor anbefales det at man har samleie innenfor et fast parforhold for å redusere risikoen for smitte mest mulig.

Moderne behandling av syfilis med antibiotika

Syfilis er en farlig sykdom som har alvorlige komplikasjoner i de sene stadiene av infeksjonen, til tross for dette anses det som en av de enkleste bakterieinfeksjonene å behandle. I tidligere tider fantes det derimot ingen effektiv eller kurativ behandling for syfilis, og leger har gjennom historiens løp gjort masse forsøk på å kurere sykdommen med ulike midler og kjemikalier. Det var for eksempel vanlig fram mot slutten av 1800-tallet å bruke kvikksølv som en sentral del av behandlingen mot syfilis. Dette kurerte ikke pasientene for sykdommen på noen som helst måte, og resulterte derimot i mange uønskede og alvorlige komplikasjoner som følge av kvikksølvforgiftning. Denne formen for terapi ble omsiders overtatt av det arsenikkbaserte legemidlet salversan, som også ga pasienten mange uheldige og toksiske bivirkninger.

salversan

De giftbaserte behandlingsstrategiene fortsatte inntil begynnelsen av 1900-tallet, da legen Julius Wagner-Jauregg oppdaget at syfilisspiroketen ikke tålte temperaturer over 40 grader celsius. Dette ga ham ideen om å framprovosere hetetokter hos pasientene ved å smitte dem med malaria, fordi denne parasittsykdommen lett kunne behandles med kinin (hovedingrediensen i «Gin N’ Tonic») etter at alle syfilisbakteriene var døde. Dette arbeidet resulterte i en nobelpris i 1927, og forble gullstandarden for behandling av syfilis, inntil den brått ble erstattet av penicillin på 1940-tallet.

Hvordan skreddersyr man behandling for syfilis?

I dag utgjør Penicillin G er førstevalget for all behandling for syfilis, men dette må ofte suppleres med andre typer antibiotika fordi bakterien kan ligge latent i vev hvor penicillin ikke trenger inn. Det betyr at behandlingsstrategien først og fremst må styres etter sykdomsstadium, men det er ikke uvanlig at man må individualisere behandlingen dersom pasienten er gravid, HIV-smittet, allergisk mot penicillin eller har andre alvorlige symptomer på syfilis. Legen må derfor utrede pasienten nærmere ved å ta prøver av blod og spinalvæske for å undersøke sammensetningen av ulike antistoff for syfilis, slik at han kan anslå sykdomsstadium og om bakterien har spredd seg til sentralnervesystemet. På grunnlag av denne informasjonen kan legen velge hvilket regime for behandling av syfilis som er best for pasienten.

Ulike strategier for behandling av syfilis

Det er vanlig å ha en behandlingsstrategi med Penicillin G i de første fasene av syfilissykdommen, men administrasjonsmåten og varigheten av behandlingsregimet avhenger av pasientens alder og helsetilstand. Det er for eksempel vanlig hos voksne pasienter å administrere Penicillin G intramuskulært som en engangsdose, mens hos barn velger man heller å gi medisinen intravenøst. I de tilfellene hvor pasienten er allergisk mot penicillin, kan man velge en annen tupe antibiotika. I de tidligste stadiene av sykdommen behøver man bare en engangsdose, mens det ofte er nødvendig med gjentatte doser med en ukes mellomrom i den senere fasene av sykdommen. Det kan også være nødvendig å velge en annen type antibiotika som trenger bedre gjennom sentralnervesystemet, dersom pasienten lider av nevrosyfilis. Det er viktig å være klar over at enkelte pasienter kan reagere med en feberlignende reaksjon innenfor de første 24 timene etter behandlingsstart, som kan minne om penicillinallergi. Dette kommer derimot av at syfilisbakteriene slipper ut feberfremkallende substanser når de drepes av antibiotika, og dette kalles for Jarisch-Herxheimer-reaksjon.

Moderne behandling av HIV

Det har skjedd store framskritt innenfor behandling av HIV siden sykdomsepidemien debuterte på begynnelsen av 80-tallet. Den gangen levde ikke pasientene lengre enn noen få år etter at de hadde blitt smittet, men I dag er de stand til å leve lange og sunne liv med få symptomer på HIV, takket være utviklingen av moderne HIV-medisiner. Disse medisinene er derimot ingen kur mot sykdommen, fordi pasienten vil fortsatt ha viruset inne i kroppen, og han eller hun kan fortsatt smitte andre gjennom ubeskyttet sex og blodsmitte. Det finnes i dag fire hovedkategorier av antivirale medisiner som brukes i kombinasjon med hverandre under behandlingen av HIV:

Legemidler som brukes ved behandling av HIV

De ulike legemidlene angriper HIV-viruset gjennom forskjellige mekanismer og i ulike stadier av sykdommen, men alle har det til felles at hemmer virusets evne til å lage nye kopier av seg selv. Disse legemidlene vil derfor redusere virusnivået og virusaktiviteten, og kan dermed sakte ned sykdomsprogresjonen hos pasienten.

HIV medisiners angrepspunktRevers transkriptasehemmere

Denne legemiddelgruppen virker ved å hemme transkripsjonsprosessen av RNA til DNA, som enkelt sagt er når viruset lager masse kopier av arvestoffet sitt. I denne prosessen bruker HIV-viruset enzymet revers transkriptasse til å sette sammen råmaterialer i form av nukleotider og nukleosider til nytt DNA. I moderne behandling av HIV stopper man virusets transkripsjonsmaskineri ved å enten hemme enzymet revers transkriptase direkte med såkalte non-nukleosid revers transkriptasehemmer (NNRTI), eller ved å bruke nukleosidanaloger som er legemidler som ligner på nukleosider. Disse nukleosidlignende medisinene er falske byggesteiner som vil brukes av revers transkriptase til å bygge nytt men defekt arvestoff, som ikke kan brukes til noe.

Proteasehemmere

Proteasehemmerene virker inne i de HIV-infiserte cellene ved å blokkere enzymet protease, som vanligvis kutter lange kjeder av HIV-proteiner til mindre proteiner. Disse små proteinene er viktige og essensielle deler som inngår i et ferdig og funksjonelt HIV-virus, og brukes i moderne behandling av HIV for å stoppe dannelsen av nye viruspartikler.

Integrasehemmere

Disse legemidlene viker inne i cellekjernen til de HIV-infiserte cellen ved å hemme enzymet integrase, som HIV-viruset bruker til å integrere sitt eget DNA inn i vertcellens arvestoff. Denne integreringen er en svært viktig del av sykdomsprosessen, hvor HIV-viruset gjør vertcellen og pasienten til en permanent bærer av sykdommen. I moderne behandling av HIV kan man dermed ved hjelp av integrasehemmere forebygge at HIV-viruset sprer seg til andre celler i immunforsvaret.

CCR5-hemmere

Disse legemidlene blokkerer spesielle reseptorer på cellemembranen til de hvite blodlegemene som kalles for CCR5, og til vanlig er disse reseptorene en viktig del av immunforsvarets funksjon. Disse reseptorene er også HIV-virusets viktige inngangsport til cellene de ønsker å angripe, og de bruker reseptoren som et holdepunkt for å trenge inn i cellen. CCR5-hemmere virker ved å blokkere disse reseptorene, slik at HIV-viruset ikke kan binde seg fast til og trenge inn målcellen.

Moderne tripperterapi ved behandling av HIV

I moderne behandling av HIV er det vanlig at man kombinerer man ulike grupper av HIV-legemiddel for å forebygge utvikling av legemiddelresistens. HIV-viruset kjennetegnes av at det hele tiden forandrer sammensetningen av arvestoffet sitt, slik at man risikerer at det utvikles versjoner av HIV som er resistent mot et bestemt legemiddel. Dette kan forebygges ved å bruke medisiner med ulike angrepspunkt samtidig, slik at man stopper nyoppståtte resistente virusstammer fra å utvikle og spre seg videre. Denne strategien for behandling av HIV kalles for «HAART» (Highly active anti-retroviral therapy) eller trippelterapi, og da bruker man to forskjellige typer med nukleosidanaloger og en proteasehemmer. Valg og dosering av de ulike legemidlene styres etter virusmengden i blodet, nivået av CD4+-lymfocytter, hvor et lavt virusnivå er utrykk for lav virusaktivitet, mens adekvate nivåer av hvite blodlegemer representerer et funksjonelt og motstandsdyktig immunforsvar. Det er viktig å være klar at selv om virusmengden i bloded ved vellykket behandling av HIV vil være svært lav, så vil pasienten forsatt være smittsom og slå ut positivt på en hurtigtest for HIV.

hiv-medisiner

Vanlige bivirkninger ved HIV-behandling

Det er vanlig at pasientene som får behandling for HIV opplever bivirkninger under terapiforløpet, og disse pleier vanligvis å avta etter hvert. Bivirkningsprofilen varierer fra pasient til pasient, men vanlige plager omfatter vanligvis:

  • Hodepine
  • Søvnproblemer
  • Magesmerter
  • Generell følelse av ubehag
  • Dårlig matlyst
  • Diare
  • Humørsvingninger
  • Vektøkning
  • Diabetes
  • Metabolsk syndrom

Det er ikke uvanlig at legen og pasienten prøver seg fram ulike kombinasjoner av legemidler, før de til slutt finner fram til en løsning som gir færrest plager og den ønskede behandlingsrespons. Livstil påvirker også hvordan pasienten reagerer på medikamentene, slik livstilstiltak som for eksempel fysisk aktivitet, røykestopp, gode spisevaner og vektreduksjon kan bidra til å forebygge og redusere graden av de vanligste plagene ved behandling av HIV.

HIV bivirkninger medisiner

Klamydia og behandling med antibiotika

Klamydia er en seksuelt overførbar sykdom hvor bakterien invaderer overflatecellene langs urinveiene og vaginalkanalen. Inne i cellen vil klamydiabakteriene bruke vertscellen sine næringsstoffer til å formere seg, slik at den infiserte cellen til slutt dør av sult. Denne sykdomsprosessen kan gi en lang rekke symptomer og generelt ubehag, men som oftest merker den smittede ikke noen plager i det hele tatt. Kroppen er i stand til å bekjempe klamydiainfeksjonen på egenhånd, men dette er risikabelt fordi enderesultatet av kan være at sykdommen sprer seg til de reproduktive organer som i ytterste konsekvens kan resultere i infertilitet og kronisk bekkenbetennelse. Klamydia regnes derfor som en allmennfarlig sykdom, hvor pasienten alltid må få behandling med antibiotika!

[klamydiatest]

Når starter man med behandling for klamydia?

Hvis du har symptomer på klamydia eller mistanke om smitte, burde du oppsøke fastlegen din for å få seg selv testet. Han eller hun vil spørre deg om symptomer, sykehistorie og de viktigste seksualopplysningene. Hvis du har klassiske symptomer på klamydia vil behandlingen begynne med en gang, men hvis du ikke har noen symptomer, må du vente en uke på resultatet fra en klamydiatest før antibiotikakuren starter.

Hvilken antibiotika brukes mot klamydia?

Det er to typer antibiotika som vanligvis brukes ved klamydia:

  • Syvdagerskur med Doxycyklin®
  • Engangsdose med Azitromax®

Legen vil først og fremst velge Doxycyklin® fordi Azitromax® er resistensdrivende. Det er viktig å være klar over at behandling for klamydia forskrives på blå resept, hvilket betyr du får medisinen helt gratis av det offentlige – uten å betale egenandel!

 

klamydia test

Antibiotikakur med Doxycyklin® er gullstandarden

Doxycyclin® er en bredspektret type antibiotika med bakteriostatisk virkning, som betyr at det hemmer bakteriens giftproduksjon og evne til å formere seg, hvilket gir betyr at kroppens immunforsvar får et enormt fortrinn når det skal bekjempe infeksjonen. Doxycyklin® skal tas to ganger daglig i en uke ved behandling for klamydia, og man må avstå for samleie under hele behandlingsforløpet for å redusere risikoen for at du smitter andre og omvendt. Legen vil eventuelt kalle deg inn til en kontrollprøve for klamydia etter 4 til 6 uker hvis:

  • Symptomene vedvarer
  • Lite sannsynlighet for at du vil gjennomføre behandlingen
  • Mistanke om at du vil bli smittet på nytt

Engangsdose med Azitromax® er siste utvei

Azitromax® er et svært potent og kraftig antibiotikum med baktericid virkningsmekanisme, hvilket betyr at det dreper bakteriene framfor å bare hemme deres vekst. Dette er en type antibiotika som legen helst prøver å unngå ved behandling av klamydia, ettersom det er resistensdrivende. Legen vil kun vurdere å forskrive medisinen dersom han mistenker at pasienten har «lav compliance» – dvs. at pasienten etter all sannsynlighet ikke vil gjennomføre den konvensjonelle syvdagerskuren med Doxycyklin®. I disse tilfellene vil en engangsdose med Azitromax® være den beste behandlingen, fordi denne kuren vil utrydde alle klamydiabakteriene kort tid etter dosen er tatt.

antibiotika

Genital herpes

genital herpes

Hva er genital herpes?

Herpes er en svært vanlig seksuelt overførbar sykdom, som gir små, smertefulle blemmer på leppen eller i underlivet. Sykdommen forårsakes av herpes virus type 1 og 2. Leppeherpes forårsakes som regel av herpes type 1, mens genital herpes oftere skyldes den andre typen. Herpesinfeksjon i leppen er svært vanlig i befolkningen, mens det er mindre hyppig med herpes i underlivet. Hvis du først er smittet, vil du ha sykdommen livet ut.

Hvordan smittes man av genital herpes?

Genital herpes smitter vanligvis gjennom ubeskyttet seksuell kontakt via slimhinner i form av vaginalsex, oralsex og analsex. Du kan smittes av en person med herpes, selv om han eller hun ikke har noen symptomer på sykdommen.

Hva er symptomene på genital herpesinfeksjon?

Genital herpes gir som regel ingen symptomer, og 80% av de smittede vet ikke at de har sykdommen. En genital herpesinfeksjon kjennetegnes av gjentatte utbrudd med små, smertefulle, kløende sår og blemmer rundt kjønnsorganet. Symptomene er aller verst under det første utbruddet av en herpesinfeksjon, hvor man i tillegg til sår får forstørrede lymfeknuter i lysken. Kvinner under et slikt «primærutbrudd» kan få lett feber, hodepine og problemer med vannlating. Disse pasientene skal alltid legges inn på sykehus.

Hvordan diagnostiseres herpes?

Denne infeksjonen diagnostiseres hos legen under et utbrudd, ved at han eller hun tar en prøve av blemmene/sår i underlivet. Denne prøven sendes inn til et laboratorium. Det er også mulig å teste seg selv hjemme ved hjelp av en herpestest, som gir resultatet i løpet av få minutter. Genital herpes anses ikke som en allmennfarlig sykdom, slik at du slipper å gi legen opplysninger om dine seksualpartnere dersom det viser seg at du er smittet.

Hvordan behandles genital herpes?

Denne kjønnssykdommen er svært smertefullt, slik at behandlingen hovedsakelig består av smertelindring med lokalbedøvende midler ifa. Xylocain®-salve og systemiske smertestillende ifa. Paracet® og Ibux®. Det finnes ingen kurativ terapi mot infkesjonen, men alvorlige utbrudd kan behandles med antivirale midler i form av Valtrex® eller acyklovir. Det er enkelte personer som får herpesutbrudd flere ganger om året, og dette kan være svært invalidiserende for vedkommene. Disse personene vil tilbys en såkalt «herpes-profylkase», som er daglig Valtrex®-behandling for å forebygge nye plagsomme og smertefulle utbrudd.

Hvordan unngår man å bli smittet med Herpes type 2?

Genital herpes er en seksuelt overførbar sykdom, hvilket betyr at det viktigste måten å forebygge smitte er å bruke kondom under samleiet.

Burde man opplyse partneren sin om at man har herpes i underlivet?

De fleste leger ville nok ha sagt nei, fordi genital herpes ikke anses som en allmennfarlig sykdom. Det betyr at du ikke har noen lovpålagt plikt til å oppgi smittekontakter til legen eller dine seksualpartnere, slik man har ved f.eks gonore, klamydia og HIV – der det er lovstridig å ikke opplyse om dette. En fagkyndig vil likevel råde deg å avstå fra sex under et utbrudd, slik at risikoen for at partneren din smittes reduseres.

Syfilis

Hva er syfilis?

Syfilis er en seksuelt overførbar sykdom som forårsakes av spiroketebakterien Treponema pallidum. Denne kjønnssykdommen er relativt sjelden hos heterofile, men forekommer hyppigst blant homofile og personer med bakgrunn fra land utenfor Europa. Det er svært viktig at man behandler sykdommen så fort som mulig med antibiotika, ellers risikerer man at sykdommen sprer seg til hjerne, hjerte og ledd. Syfilis anses som en allmennfarlig sykdom, hvilket betyr at du er lovpålagt til å gi legen opplysninger om seksualpartnere slik at disse også kan få behandling.

Hvordan smittes man av syfilis?

Syfilis smitter vanligvis gjennom ubeskyttet seksuell kontakt via slimhinner og små sår i huden i form av vaginalsex, analsex og oralsex. Det anslås at smitterisikoen for å få spiroketebakterien ved ubeskyttet samleie er ca. 30 – 50%. Blodsmitte ved sprøytemisbruk er også en mulig smittevei. De største risikogruppene for denne sykdommen er homofile med hyppig partnerbytte, utlendinger fra land utenfor Europa, heterofile menn som har hatt sex med prostituerte fra sør-øst-asiatiske land, prostituerte og sprøytemisbrukere. Sykdommen kan også overføres fra mor til foster under graviditeten, noe som resulterer i medfødt syfilis.

Hva er symptomene på syfilis?

Syfilis kjennetegnes av tre karakteristiske stadier med svært ulike symptomer, men de to første er definitivt viktigst å være oppmerksom på:

Det første stadiet kjennetegnes av en såkalt sjanker, det vil si et lite smertefritt sår på eller rundt penishodet, skjedeåpningen, munnen, svelg eller anus som oppstår tre uker etter smitte. Du vil ofte også ha hovne og smertefrie lymfeknuter i lysken. Disse symptomene forekommer derimot bare hos 60 – 70% av de infiserte, hvilket betyr at man kan være smittet uten å vite det. En sjanker vil forsvinne i løpet av 6 uker til 6 måneder.

Det andre stadiet av en syfilisinfeksjon deles inn i en smittsom aktiv fase med eller uten symptomer og en ikke-smittsom latent fase uten symptomer. I den aktive fasen er man svært syk med feber med store hovne lymfeknuter over hele kroppen, og nesten hvilket som helst organ kan være involvert – noe som gjør at det enkelte ganger kan være vanskelig å diagnostisere sykdommen. Det mest spesifikke symptomet som kan forekommer er vorteaktige sår på eller rundt penishodet, skjedeåpningen eller anus. Den aktive fasen av syfilis trenger ikke å ha symptomer, men det viktigste særtrekket er at personen vil være svært smittsom.

Det tredje stadiet kommer etter lang tid med ubehandlet sykdom, og det kan debutere helt opptil 30 år etter smitte. Dette kjennetegnes av symptomer fra enten hjernen, hjertet eller ledd – eller alle sammen. En syfilisinfesjon utvikler seg til det siste stadiet hos ca. 30 prosent hos dem som ikke får behandling i tide, og i tiden før antibiotika var oppfunnet resultere syfilis ofte i lammelser, psykoser, hjerneskader, hjertesvikt og stygge deformerende skader i ansikt, bruskvev og ledd

Hvordan diagnostiseres syfilis?

Infeksjonen mistenkes hvis man har karakteristiske funn ved undersøkelsen og sex med risikopersoner. Legen vil ta en skrapeprøve hvis du har en sjanker, og en blodprøve. Det er også mulig å kjøpe en hurtigtest for syfilis her – og dette anbefales til homofile og menn som har sex med prostituerte. Man må også vurdere å teste deg for andre kjønnssykdommer som forekommer hyppig sammen med syfilissykdommen, som gonore, HIV, hepatitt B og klamydia.

Hvordan behandles syfilis?

Syfilis er veldig lett å behandle, men behandlingen avhenger av hvilket stadium av sykdommen pasienten har. Hovedregelen er en penicillinkur, men andre antibiotika kan forskrives ved penicillinallergi. En må aldri under noen omstendigheter forsøke å behandle sykdommen på egenhånd uten å ha konsultert legen på forhånd. Det er viktig at du lar legen teste deg både før og etter behandlingen er avsluttet, for å være 100% sikker på at du er kurert.

Hvordan forebygger jeg syfilis?

Syfilis er en seksuelt overførbar sykdom, hvilket betyr det viktigste midlet for å forebygge den er å bruke kondom under samleiet. Du bør også unngå seksuelle risikoaktiviteter som hyppig partnerbytte og sex med risikopersoner.

HIV og AIDS

Hva er HIV og AIDS?

HIV er et virus som smitter gjennom seksuell kontakt og blod. Dette virus angriper kroppens immunforsvar, slik at det gradvis blir svekket og mer mottakelig for infeksjoner og andre sykdommer. AIDS er enderesultatet av en langkommet HIV-infeksjon, hvor immunforsvaret er fullstendig svekket.

Hvordan smittes man av HIV?

HIV finnes i kroppsvæskene hos smittebæreren, hvor blod, sæd, vaginalsekret og morsmelk inneholder nok virus til å overføre smitte. De andre kroppsvæskene som spytt og urin inneholder også virus, men ikke nok til å utgjøre noen særlig smitterisiko.

Smitte gjennom seksuell kontakt

Den vanligste smittemåten for HIV er seksuell kontakt, og viruset overføres når kroppsvæskene kommer i kontakt med slimhinner i skjeden, urinrøret, og endetarmen. Det betyr at smitte kan skje ved vaginalt og analt samleie, hvor sistnevnte er den form for sex hvor smitterisikoen er aller størst. Det er kvinnen som er mest utsatt for å bli smittet under heteroseksuelt samleie enn omvendt, mens det også er den mottakende parten som har størst risiko når menn har sex med menn.

Blodsmitte

HIV-viruset finnes i store mengder i blod, og spres derfor i miljøer med sprøytemisbrukere hvor de deler på sprøyter, spisser og annet utstyr. Det er også en mulighet for smitte ved blodoverføringer, men denne risikoen i dag eliminert på grunn av grundig testing av blodgivere og varmebehandling av donorblodet.

Smitte fra mor til barn

Det er en risiko for at HIV smitter fra mor til barn i svangerskapet, ved fødsel og ved amming. Denne risikoen er på ca. 30%, men kan reduseres til 1% med antiviral behandling og ved å unngå amming.

Hva er symptomene på HIV og AIDS?

HIV er delt inn i faser, hvor den første fasen kalles en primær hivinfeksjon. Den debuterer hos ca. 50 – 70% av alle som blir infisert, ca 2 – 3 uker etter smitte. Disse symptomene varer som regel i 2 – 3 uker, og kan forveksles ofte med influensa eller «kyssesyke»:

  • Feber
  • Halsvondt
  • Hovne lymfeknuter
  • Muskel- og leddsmerter
  • Utslett

De smittede vil føle seg helt friske etter den første fasen er over, og virusmengden etter hvert stabilisere seg på et lavere nivå enn under primærinfeksjon. Virusnivået etter primærfasen bestemmer hvor raskt sykdommen utvikler seg videre, og et høyt nivå er assosiert med en raskere sykdomsprogresjon. Sykdomsforløpet herfra kjennetegnes av gradvis redusert immunforsvar med rekurrente virus-, bakterie-, sopp- og parasittinfeksjoner. Dette vil fortsette helt til kroppens immunforsvar er borte, og det er dette stadiet man kaller for AIDS. Hastigheten på sykdomsprogresjonen hos folk med ubehandlet HIV varierer sterkt, og studier viser at over 50% er uten symptomer etter 10 år med sykdommen – mens andre får AIDS etter bare 2 år.

Hvordan diagnostiserer man HIV og AIDS?

Det tar vanligvis minst 1 måned før man kan påvise HIV-virus i blodet hos en person som nylig er smittet, fordi man må vente på at det utvikles antistoffer og høyt nok virusnivå. HIV-testene ansees som svært pålitelige, men det er alltid en risiko for en såkalt falsk positiv. Det betyr at alle som har fått en positiv prøve må følges opp etter 6 uker for å ta en ny prøve før man kan stille diagnosen med 100 prosent sikkerhet. I dag er det svært vanlig at helsestasjoner tilbyr en såkalt hurtigtest for HIV, slik at svært utsatte grupper slipper unødvendige og nervepirrende besøk. En slik HIV-test tilbys bare i de største byene, men frykt ei – nettbutikken vår selger dem slik at du «screene» deg selv regelmessig.

Hvordan behandler man HIV og AIDS?

Det finnes ingen kurativ behandling mot en HIV-infeksjon, men sykdomsprogresjonen kan forsinkes med moderne trippelterapi. Den består av tre antivirale medikamenter som gjør pasienten i stand til å leve et tilnærmet normalt liv uten mange plager, fordi sykdomsprogresjonen reduseres betraktelig.

Hvordan reduserer man risikoen for å bli smittet av HIV?

Det viktigste tiltaket for å forebygge HIV-smitte er å praktisere sikker sex med kondom ved vaginalt, analt og oralt samleie. Dette er særlig aktuelt for utsatte grupper som f. eks menn som har sex med menn. Sprøytemisbrukere oppfordres til å ikke dele sprøyter, spisser og annet utstyr med hverandre. Forbyggende behandling er tilgjengelig for person som mistenker at de nylig har blitt utsatt for smitte, og består av en umiddelbar administrasjon av en virusmedisin som kalles for PEP. Denne 4-uker lange behandlingen reduserer smitterisikoen betraktelig, så lenge den gis innen 48 timer etter antatt smittetidspunkt.

Klamydia

Klamydia er den seksuelt overførbar sykdom med størst forekomst i Norge, og forårsakes av bakterien chlamydia trachomatis. Dette er den aller vanligste kjønnssykdommen i Norge, og det anslås at over 10% av alle norske ungdommer mellom 15 – 25 år til enhver tid er smittet. En klamydiainfeksjon trenger ikke alltid gi symptomer, og mellom 60 – 80% av de smittede er ikke klar over at de er smittet. Dette er en svært alvorlig infeksjon, fordi den kan resultere i infertilitet og kroniske smerter i bekken. Klamydia anses som en allmennfarlig sykdom, hvilket betyr at man er nødt til å gi legen kontaktopplysninger om sine seksualpartnere.

[klamydiatest]

Hvordan smittes man av klamydia?

Den viktigste smitteveien for klamydiabakterien er ubeskyttet sex i form av vaginal-, anal- og oralsex. Risikoen for å bli smittet øker ved hyppig partnerbytte. Det er viktig å være oppmerksom på at en klamydiainfeksjon øker sannsynligheten for å bli smittet av andre seksuelt overførbare sykdommer, fordi immunforsvaret svekkes når det er opptatt med å bekjempe klamydiabakteriene.

Hva er vanlige symptomer på klamydia?

Det aller vanligste er at man ikke har noen symptomer i det hele tatt  ved en klamydiainfeksjon, særlig gjelder dette kvinner. Det er bare 20 – 40% av de smittede som får plager, og disse debuterer ca. 2 uker etter man er smittet:

Kvinner:

  • Økt og endret utflod med tanke på mengde, farge og konsistens.
  • Uregelmessig blødning mellom menstruasjonsperiodene
  • Kløe og svie i underlivet
  • Smerter ved samleie
  • Ubehag ved vannlating
  • Kløe og svie i endetarmsåpningen
  • Halsbetennelse

Menn:

  • Rennende utflod fra urinveisåpningen
  • Svie og brenning ved vannlating
  • Kløe og ubehag i forhuden og urinrøret.
  • Utslett og sår på penis
  • Kløe og ubehag i endetarmsåpningen
  • Halsbetennelse

Det er også andre mer alvorlige tegn på en klamydiainfeksjon, som forekommer dersom sykdommen sprer seg til bekken og blod:

  • Nedre magesmerter
  • Forstørrede lymfeknuter
  • Feber
  • Redusert følelse av velvære

Hvilke komplikasjoner kan man få av klamydia?

Hvis klamydia ikke behandles i tide, kan det få svært alvorlige konsekvenser – særlig for kvinner. De risikerer at sykdommen utvikler seg til bekkenbetennelse, hvor sykdommen sprer seg til eggledere, eggstokker og livmor. Dette er en svært alvorlig situasjon, fordi det kan gi arrvev i egglederne. Enderesultatet av dette er infertilitet. Det øker også risikoen for at fremtidige svangerskap blir ektopiske, det betyr at det befruktede egget fester seg på utsiden av livmoren – en svært alvorlig situasjon som alltid ender i abort. Vi oppfordrer derfor alle unge kvinner med klamydiasymptomer til å oppsøke lege, og kvinner uten plager med hyppig tilfeldig ubeskyttet sex til å «screene» seg selv hyppig med en hurtigtest for klamydia. Det er viktig å merke seg at terskelen for å oppsøke lege er lav, selv om man ikke har symptomer.

Det er sjelden at menn får alvorlige komplikasjoner av en klamydiainfeksjon, men det er alltid en mulighet for at sykdommen sprer seg til testiklene og prostata. Dette vil resultere i en svært smertefull infeksjon, hvor man risikerer skade på disse organene – med infertilitet som følge grunnet skade på sædlederen.

Hvordan tester man seg for klamydia?

Vi anbefaler alle som mistenker at de har klamydia til å oppsøke fastlegen eller en klinikk for seksuell helse. De vil ta en penselprøve fra urinrøret og evt. livmorhalsen, som sendes inn til et laboratorium for videre analyser. Helsepersonellet vil kalle deg inn igjen hvis svaret er positivt, slik at du kan motta behandling med antibiotika. Det er også mulig å kjøpe en klamydiatest på nettet, som er en hurtigtest du tar hjemme. Denne prøven er svært sensitiv, og gjør deg i stand til å «screene» deg selv for sykdommen hvis du er særlig utsatt.

Hva er behandling for klamydia?

Den vanligste behandlingen mot bakterien er en 7-dagerskur med Doxycylin®. I enkelte tilfeller forskrives en engangsdose med Azitromax®, som er et sterkere antibiotika forbeholdt dem som etter all sannsynlighet ikke vil gjennomføre den konvensjonelle 7-dagerskuren.

Hvordan unngår man å bli smittet?

Det er to hovedregler for å redusere smitterisiko ved klamydia:

  • Bruke kondom ved tilfeldig sex
  • Redusere antall sexpartnere