hiv - Selvsjekk

Hårtap og kjønnsykdommer

Du har sikkert sett det på eldre film. HIV-infiserte mennesker, som er skallet, og fremstilles som en tydelig effekt av å ha sykdommen, men dette er faktisk ikke tilfellet da eller i dag. Hårtap på grunn av HIV skyldtes medisinene som ble benyttet den gang. Nyere medisiner forårsaker sjeldent hårtap direkte, og skyldes i overveiende grad alder.

Hårtap på grunn av alder

Hvis vi skal ta HIV som utgangspunkt, er dette en sykdom hvor det er kommet revolusjonerende behandling de siste årene. Denne behandlingen gjør at de smittede kan forlenge livet og ikke i nevneverdig grad vil forkorte livet.

Når pasientene så blir eldre mister de kanskje håret og det skyldes stort sett alder. Dette skyldes at det skjer mutasjoner i cellene som gjør at folliklene skrumper inn, og håret som vokser ut vil være tynnere. Det finnes behandling mot arvelig hårtap, som Recrea Forte, og er medikamenter som ikke er reseptbelagt.

Hårtap og kjønnsykdommer — Hårtap er mer enn ofte genetisk

Genital Herpes og HIV

Personer som får HIV er ofte disponert til å ha andre kjønnssykdommer, noe som er godt dokumentert. Genital Herpes er en kjønnssykdom hvor medisinene kan føre til hårtap, og en sjelden gang ekstremt hårtap. Siden personer med HIV har lettere for å få herpes, er denne medisinen noen gagner gitt for å unngå at herpesviruset klarer å entre kroppen.

Hårtap er et symptom på syfilis

Å miste håret er et symptom på syfilis, og skjer som regel på det andre stadiet av sykdommen. Det er ingen regularitet i dette symptomet og det fremkommer i 3-7% av alle syfilistilfeller. Unntaksvis kan hårtap fremkomme lokalt på skalpen i det første stadiet av syfilis, på grunn av byllene som oppstår.

Andre årsaker

Jernmangel er en tilstand, som kan forårsake tap av hår, og ses noen ganger i forbindelse med enkelte kjønnssykdommer. Dette kan også skyldes HIV, og er en tilstand hvor kroppen har mindre røde blodlegemer, som frakter oksygen rundt omkring i kroppen (også huden), og kan føre til at hårsekkene dør.

I Storbritannia er det en ny undersøkelse, som viser det er noen som blir smittet med gonore eller klamydia hvert fjerde minutt. Enkelte medisiner mot disse sykdommene er kjent for å kunne føre til hårtap.

Minimere risikoen for å få HIV og andre kjønnssykdommer

For å minimimere risikoen for å få kjønnssykdommer, er det viktig å vurdere risikoen. Har du tilfeldig seksuell omgang, kan dette bidra til en økt risiko, og det er enkelte grupper i samfunnet som er mer utsatt enn andre, som MSM (Menn som har sex med Menn), prostituerte og generelt yngre personer. Sannsynligheten for å få de ulike sykdommene, som klamydia, gonore HIV, herpes og syfilis, er ulik, men det er ikkke dermed sagt du er fri for risiko.

Uansett hvilken risikogruppe du er i, så er det viktig å teste seg ofte, og er du i en særlig risiko for eksempelvis HIV, er det tilrådelig å oppsøke en helseklinikk eller lege, for å få en avklaring på dette. Bruk kondom hver gang du har seksuell omgang med noen du ikke er fast partner med, og vit smittestatus på de du er i seksuell omgang med. Da kan du minimere risikoen betydelig.

Informasjon om hurtigtest for HIV

Det er viktig at personer i disse risikogruppene tester seg selv regelmessig med en hurtigtest for HIV, ettersom sykdommen ikke alltid gir den smittede noen tydelige eller entydige symptomer. HIV er faktisk asymptomatisk hos en tredjedel av de smittede tidlig i forløpet, og sykdommen kan dermed svekke immunsystemet irreversibelt over lengre tid før det oppdages og behandles. Denne perioden kan vare i flere år hos enkelte, slik at man utgjør en mulig smitterisiko for andre personer. Vi anbefaler derfor at alle personer i utsatte risikogrupper «screener» seg selv regelmessig med vår test for HIV, slik at de kan fange opp en mulig HIV-infeksjon tidlig i forløpet. Du burde derimot oppsøke lege umiddelbart for grundig medisinsk utredning, dersom man har sterk mistanke om aktiv HIV-smitte eller symptomer som tyder på aktiv sykdom.

Hvordan virker en hurtigtest for HIV?

HIV forårsakes av HIV-viruset (human immunodeficiency virus), som smitter gjennom ubeskyttet seksuell kontakt, blodsmitte og fra mor til barn under fødsel. Viruset sin struktur består av proteiner som er spesifikke og unike for denne arten av virus, og kroppen danner antistoffer mot disse proteinene i et forsøk på å bekjempe infeksjonen. En HIV-test inneholder stoffer som binder seg til disse antistoffene etterhvert som de opptstår. En liten dråpe blod tappes fra pasienten, og hvis personen har HIV-antistoffer i blodet – viser prøven et positivt resultat! Det tar derimot en stund før kroppen klarer å lage tilstrekkelige mengder med antistoff som kan oppdages av en hurtigtest hurtigtest for HIV eller gjennom prøver for HIV på laboratorium, og dermed vil din test ha en nøyaktighet på 80 prosent etter 3 uker og 100 prosent etter 3 måneder siden antatt smittetidspunkt. Det betyr at man må teste seg regelmessig med jevne mellomrom dersom man er i en utsatt risikogruppe, slik at en mulig HIV-infeksjon fanges opp tidlig i forløpet for videre diagnostikk og testing for HIV.

Hvordan utfører man en HIV test hjemme?

En hurtigtest for HIV er en screeningtest som oppdager tilstedeværelse av antistoff mot HIV 1 og HIV 2 i blod, og hele testprosedyren tar mindre en 15 minutter.

Vår hurtigtest for HIV har en enkel og rask testprosedyre:

Start testen ved å åpne den forseglede beholderen langs kanten. Fjern testkassetten fra beholderen, og legg den på et flatt, rent og tørt underlag.
Prøvemateriale samles inn ved å tappe et par dråper blod fra pekefingeren med sprøytelansetten, og dette drypper man på testputen til testkassetten.
Tilfør et par dråper med bufferløsning.
Vent til fargede striper oppstår. Les av resultatet etter 15 minutter.

Hvordan avleser man resultatet fra en test for HIV?

Negativt: Kun 1 rosa stripe vil være synlig. Dette indikerer at det ikke er påviselige anti-HIV i blodet som er brukt til testen.
Positiv: To rosa striper vil være synlig. Dette indikerer at prøven inneholder en påviselig mengde anti-HIV, og da burde lege bør kontaktes snarest mulig.
Ugyldig: Hvis ingen fargede striper er synlig, er dette en indikasjon på en mulig feil i utførelsen av testen. Testen bør gjennomføres en gang til, ved bruk av en ny og ubrukt testkassett.

Hvordan kan man forebygge HIV?

HIV er en svært alvorlig sykdom som enten smitter gjennom seksuell kontakt, blodsmitte eller fra mor til barn under fødsel. Risikoen for å bli smittet av HIV-viruset er i utgangspunkt ganske lav i den generelle befolkning, men personer i utsatte risikogrupper er nødt til å ta visse forholdsregler dersom de ønsker å forebygge smitte.

Forbygge HIV ved samleie

Den vanligste smitteveien for HIV er gjennom seksuell kontakt, og dette kan skje ved både konvensjonell vaginal sex, men også gjennom analsex hvor risikoen for smitte er betraktelig større. En kan derfor si at sølibat er den mest effektive måten å forebygge seksuell HIV smitte på, men lyden av dette klinger svært dårlig hos de aller fleste . Du trenger heldigvis ikke å avstå fra sex fullstendig, ettersom det nesten er like effektivt å ha samleie med en fast partner i et fast parforhold. Hvis du derimot er en av dem som får frysninger av tanken om et fast parforhold, så er det svært viktig at du eller partneren din bruker kondom hver eneste gang du har sex. Kondomer eliminerer ikke sjansen for smitte fullstendig, men en kan si at risikoen for å bli smittet av HIV reduseres med 80 prosent hvis du praktiserer sikker sex. Det anbefales også at de tester deg selv regelmessig med en test for hiv hjemme.

Forebygge HIV ved blodsmitte

HIV kan smitte gjennom fra en syk til en frisk person, og dette skjer oftest hos sprøytemisbrukere som deler på nålene de skal bruke til å administrere narkotika intravenøst. Denne risikogruppen oppfordres til å stoppe med sprøytedeling og gjenbruk av sprøyter, og heller anskaffe nye og sterile nåler hos et autorisert helseforetak. Det er også en risiko for å bli smittet av HIV gjennom tatovering og piercing, dersom forholdene dette skjer under ikke er sanitære. Her kan man forebygge smitte av HIV ved å forsikre seg om at tatoverings- og piercingsjappa bruker sterile nåler og rent utstyr, men det finnes så klart ikke noe offentlig organ som regulerer dette. Rutinene for hygiene er derimot svært sikre i Norge, så man oppfordres til å ikke anskaffe seg tatovering eller piercing i land utenfor EU.

Smitte av HIV fra mor til barn under fødsel

Det er svært vanlig med HIV smitte hos barn i utviklingsland, men disse har ikke fått sykdommen gjennom sprøytemisbruk eller usikker sex. De derimot blitt smittet av deres HIV-infiserte mor under fødselen, eller gjennom amming hvor viruset smittet over fra brystmelken. HIV smitter ikke over fra moren til fosteret under svangerskapet, og dermed er det mulig å iverksette tiltak for redusere risikoen for smitte under og etter fødsel i størst mulig grad. Dette kan man gjøre ved å starte en aggressiv behandling av HIV med antivirale midler i for- og etterkant av fødselen, samtidig som man gir barnet ernæring i form av morsmelkerstatning framfor amming.

Test og diagnostikk av HIV

HIV er en svært alvorlig sykdom hvor immunforsvaret gradvis blid svekket over tid, slik at den smittede blir sårbar ovenfor sykdommer som ellers ikke er farlige for friske personer. Det er svært viktig at smitte oppdages i tide slik at man forebygger alvorlige komplikasjoner av langkommen HIV, men for mange vil en infeksjon med viruset ikke noen som helst symptomer. Det er derfor viktig at man tar en test dersom man bedriver risikoaktiviteter i en gruppe hvor HIV forkommer hyppig, eller dersom man mistenker at man kan ha blitt smittet.

Antistoffer utgjør grunnlaget for all diagnostikk av HIV

Kroppen vil danne antistoffer mot alle mikroorganismer som har et potensiale for gi sykdom, selv om smitteagensen til vanlig er relativt harmløs. Disse molekylene danner grunnlaget for diagnostikk og testing av svært mange infeksjonssykdommer, og det vil være mulig å påvise dem i blodet 3 – 4 uker etter man har blitt smittet av HIV. I den forbindelse vil et positivt resultat bety påviselige mengder med HIV-antistoff i blod, og dermed være et utrykk for smitte, mens et negativ resultat vil være gode nyheter for testpersonen. Det tar derimot noe tid før nivåene av antistoffer i blod er høye nok til at man kan påvise dem med 100 prosent sikkerhet, og man risikerer et såkalt «falsk negativt prøveresultat» dersom man tester seg for tidlig. En viktig huskeregel er at testene, uansett om det den gjøres på sykehus eller legekontor, vil være 80 prosent nøyaktige etter tre uker og 100 prosent nøyaktige etter tre måneder. Perioden mellom smittetidspunkt og til tre måneder har gått, kalles for «vinduet», og i dette tidsrommet risikerer man alltid et falsk negativt resultat. Det er også i denne perioden man er smittsom, slik at skadepotensialet rent samfunnsmessig er størst i denne tiden. I dette tidsrommet må man teste seg selv regelmessig med en hurtigtest for HIV, samt praktisere sikker sex med kondom.

Hvordan utføres en HIV test?

Prosedyrene bak en HIV test avhenger av om du tar prøven hjemme eller på sykehuset, men i prinsippet tar den alltid utgangspunkt i prøvepersonens blod. Dette kan tappes med en blodprøve fra armen (sykehus), eller gjennom et lite stikk i fingeren som ved en hiv test. På sykehuset vil prøvematerialet sendes til laboratoriet for videre analyser i form av ELISA og Western Blot. ELISA fungerer ved å påvise antistoffer mot HIV i blodet, på samme måte som en hurtigtest for HIV, men forskjellen ligger i at den kan si noe om hvor aggressiv infeksjonen er. Western-Blot påviser proteiner og strukturkomponenter mot HIV i blodet, men den er dyrere og tar lengre tid å utføre, slik at den ikke egner seg for vanlige folk som ønsker å teste seg selv regelmessig. Den er i stedet for ganske bra egnet for spedbarn som er født av mødre med HIV, ettersom nyfødte får morens antistoffer fra morsmelk gjennom amming. Det betyr at spedbarn av mødre med HIV alltid vil ha et positivt resultat på en HIV-test hvis man gjør en hurtigtest eller ELISA, men Westernblot som påviser virusproteiner vil derimot være svært godt egnet for dette formålet.

Vanlige komplikasjoner ved HIV og AIDS

HIV er et virus som angriper de hvite blodcellene, slik at immunforsvaret gradvis blir svekket over tid. Dette gjør at den smittede blir sårbar overfor opertunistiske sykdommer, som er infeksjoner og tilstander som til vanlig er harmløse for personer med et normalt immunsystem. Disse sykdommene øker i insidens og alvorlighetsgrad etterhvert som antallet av hvite blodceller synker, og når nivået av den blir lavt nok, vil man se komplikasjoner som er så unikt for AIDS at de kalles for AIDS-definerende sykdommer.

Opertunistiske sykdommer ved HIV og AIDS

Vanlige infeksjoner ved HIV

Tuberkulose er en av de vanligste opertunistiske infeksjonene i fattige land, og anses som den vangliste dødsårsaken hos personer med endestadium AIDS på verdensbasis.
Cytomegalovirus er en undergruppe av herpesvirus-famlien, og smitter gjennom kroppsvæsker som spytt, blod, urin. sæd og brystmelk. Det er en betydelig andel av samfunnet som er smittet av dette viruset, men hos de fleste vil viruset forbli i en infaktiv fase hvor det ikke utgjør noen trussel. Når immunforsvaret svekkes, sånn som ved AIDS, kan viruset reaktiveres. Da kan viruset angripe øyne, fordøyelsessystemet, lungene og andre organer, og derfra gi alvorlige komplikasjoner som blindhet og lungebetennelse.
Candidiasis er en soppinfeksjon som forårsakes av sopparten candidas albicans, som lever i et kontrollert antall rundt omkring på kroppen. Denne mikroben er som regel harmløs, men den kan bli aggressiv ved langkommen HIV-sykdom. Den vil da gi betennelse i slimhinnene i munn, tunge, spiserør og vagina, som kjennetegnes av et tykt og hvitt belegg.
Kryptokokkal meningitt er en form for hjernehinnebetennelse som forårsakes av soppen cryptococcus neoformans, og dette er også relativt harmløs mikrobe som man til vanlig finner i jorden. Denne tilstanden oppstår når soppen angriper membranene og væskene som omringer hjernen hos en immunsvekket person.
Toxoplasmose er en potensielt dødelig infeksjon som forårsakes av parasitten Toxopasma gondi, som vanligvis smitter mennesker gjennom avføringen til utendørskatter. Denne infeksjonen kan gi alvorlige komplikasjoner som blindhet og encephalitt, dersom den smitter en person med HIC eller AIDS.
Cryptosporidiose forårsakes av en parasitt som angriper immunforsvaret, og den smitter vanligvis over til en sårbar person gjennom urent drikkevann. Disse parasittene vokser inne i tarmene og gallegangene hos smittede personer, hvor de vil gi alvorlig kronisk diare.

Vanlige kreftformer hos personer med HIV og AIDS

Kaposi’s sarkom er en krefttype som utgår fra celleveggen i blodkar, og den forårsakes av HHV-8 (human herpes virus type 8). Dette viruset til vanlig være i en inaktiv fase hos friske personer, ettersom det holdes sjakk av immunforsvaret, men hos HIV-smittede er sykdommen svært vanlig. Denne kreftformen sees vanligvis som en rosa, rød eller lilla lesjon i huden eller munnslimhinnen, men hos mørkhudede personer vil merkene være brune eller svarte. Kaposi’s sarkom kan også gi komplikasjoner i organer, som tarmene og lungene.
Lymfom er en kreftform som oppstår hos de hvite blodcellene i lymfesystemet, og den debuterer som en smerteløs, elastisk, gummiaktig klump i lymfeknuter rundt halsen, armhuler eller lysken.

Andre komplikasjoner som er vanlig ved HIV

«Wasting syndrome» betegner en tilstand med tap av minst 10 prosent av kroppsvekten i løpet av kort tid, og ledsages ofte av diare, kronisk utmattelse og feber. I dag er heldigvis denne komplikasjonen svært sjelden, og dette kan mest sannsynlig tilskrives dagens effektive behandlingstilbud.
Nevrologiske komplikasjoner sees ofte i form av forvirring, hukommelsestap, depresjon, angst og gangvansker, selv om HIV-viruset ikke angriper nervecellene direkte. En av de aller vanligste nevrologiske følgetilstandene som sees langkommen sykdom er AIDS demens kompleks, som gir adferdsendringer og redusert kognitiv funksjon.

Hvordan forebygger man komplikasjoner ved HIV og AIDS?

En pasient som er smittet av HIV har svært dårlig prognose, redusert forventet levetid og dårlig livskvalitet, men med effektiv behandling mot HIV kan denne pasientgruppen få liv som er tilnærmet lik personer uten HIV-smitte. Det er også viktig at de smittede tar forehåndsregler hvis de jobber i områder med høy eksponering av sykdomsfremkallende mikrober, som for eksempel skoler eller barnehager. Dette kan de gjøre ved å praktisere gode vaskerutiner, eller ved å bruke munnbind ved sykdomsutbrudd. Det er også en fordel hvis pasienten deltar i sykdomsforebyggende arbeid, som for eksempel ved å oppfordre personer i risikogrupper til å teste seg selv regelmessig med en hiv hurtigtest.

Moderne behandling av HIV

Det har skjedd store framskritt innenfor behandling av HIV siden sykdomsepidemien debuterte på begynnelsen av 80-tallet. Den gangen levde ikke pasientene lengre enn noen få år etter at de hadde blitt smittet, men I dag er de stand til å leve lange og sunne liv med få symptomer på HIV, takket være utviklingen av moderne HIV-medisiner. Disse medisinene er derimot ingen kur mot sykdommen, fordi pasienten vil fortsatt ha viruset inne i kroppen, og han eller hun kan fortsatt smitte andre gjennom ubeskyttet sex og blodsmitte. Det finnes i dag fire hovedkategorier av antivirale medisiner som brukes i kombinasjon med hverandre under behandlingen av HIV:

Revers transkriptasehemmere
Proteasehemmere
Integrasehemmere
Fusjonshemmere

Legemidler som brukes ved behandling av HIV

De ulike legemidlene angriper HIV-viruset gjennom forskjellige mekanismer og i ulike stadier av sykdommen, men alle har det til felles at hemmer virusets evne til å lage nye kopier av seg selv. Disse legemidlene vil derfor redusere virusnivået og virusaktiviteten, og kan dermed sakte ned sykdomsprogresjonen hos pasienten.

Revers transkriptasehemmere

Denne legemiddelgruppen virker ved å hemme transkripsjonsprosessen av RNA til DNA, som enkelt sagt er når viruset lager masse kopier av arvestoffet sitt. I denne prosessen bruker HIV-viruset enzymet revers transkriptasse til å sette sammen råmaterialer i form av nukleotider og nukleosider til nytt DNA. I moderne behandling av HIV stopper man virusets transkripsjonsmaskineri ved å enten hemme enzymet revers transkriptase direkte med såkalte non-nukleosid revers transkriptasehemmer (NNRTI), eller ved å bruke nukleosidanaloger som er legemidler som ligner på nukleosider. Disse nukleosidlignende medisinene er falske byggesteiner som vil brukes av revers transkriptase til å bygge nytt men defekt arvestoff, som ikke kan brukes til noe.

Proteasehemmere

Proteasehemmerene virker inne i de HIV-infiserte cellene ved å blokkere enzymet protease, som vanligvis kutter lange kjeder av HIV-proteiner til mindre proteiner. Disse små proteinene er viktige og essensielle deler som inngår i et ferdig og funksjonelt HIV-virus, og brukes i moderne behandling av HIV for å stoppe dannelsen av nye viruspartikler.

Integrasehemmere

Disse legemidlene viker inne i cellekjernen til de HIV-infiserte cellen ved å hemme enzymet integrase, som HIV-viruset bruker til å integrere sitt eget DNA inn i vertcellens arvestoff. Denne integreringen er en svært viktig del av sykdomsprosessen, hvor HIV-viruset gjør vertcellen og pasienten til en permanent bærer av sykdommen. I moderne behandling av HIV kan man dermed ved hjelp av integrasehemmere forebygge at HIV-viruset sprer seg til andre celler i immunforsvaret.

CCR5-hemmere

Disse legemidlene blokkerer spesielle reseptorer på cellemembranen til de hvite blodlegemene som kalles for CCR5, og til vanlig er disse reseptorene en viktig del av immunforsvarets funksjon. Disse reseptorene er også HIV-virusets viktige inngangsport til cellene de ønsker å angripe, og de bruker reseptoren som et holdepunkt for å trenge inn i cellen. CCR5-hemmere virker ved å blokkere disse reseptorene, slik at HIV-viruset ikke kan binde seg fast til og trenge inn målcellen.

Moderne tripperterapi ved behandling av HIV

I moderne behandling av HIV er det vanlig at man kombinerer man ulike grupper av HIV-legemiddel for å forebygge utvikling av legemiddelresistens. HIV-viruset kjennetegnes av at det hele tiden forandrer sammensetningen av arvestoffet sitt, slik at man risikerer at det utvikles versjoner av HIV som er resistent mot et bestemt legemiddel. Dette kan forebygges ved å bruke medisiner med ulike angrepspunkt samtidig, slik at man stopper nyoppståtte resistente virusstammer fra å utvikle og spre seg videre. Denne strategien for behandling av HIV kalles for «HAART» (Highly active anti-retroviral therapy) eller trippelterapi, og da bruker man to forskjellige typer med nukleosidanaloger og en proteasehemmer. Valg og dosering av de ulike legemidlene styres etter virusmengden i blodet, nivået av CD4⁺-lymfocytter, hvor et lavt virusnivå er utrykk for lav virusaktivitet, mens adekvate nivåer av hvite blodlegemer representerer et funksjonelt og motstandsdyktig immunforsvar. Det er viktig å være klar at selv om virusmengden i bloded ved vellykket behandling av HIV vil være svært lav, så vil pasienten forsatt være smittsom og slå ut positivt på en hurtigtest for HIV.

Vanlige bivirkninger ved HIV-behandling

Det er vanlig at pasientene som får behandling for HIV opplever bivirkninger under terapiforløpet, og disse pleier vanligvis å avta etter hvert. Bivirkningsprofilen varierer fra pasient til pasient, men vanlige plager omfatter vanligvis:

Hodepine
Søvnproblemer
Magesmerter
Generell følelse av ubehag
Dårlig matlyst
Diare
Humørsvingninger
Vektøkning
Diabetes
Metabolsk syndrom

Det er ikke uvanlig at legen og pasienten prøver seg fram ulike kombinasjoner av legemidler, før de til slutt finner fram til en løsning som gir færrest plager og den ønskede behandlingsrespons. Livstil påvirker også hvordan pasienten reagerer på medikamentene, slik livstilstiltak som for eksempel fysisk aktivitet, røykestopp, gode spisevaner og vektreduksjon kan bidra til å forebygge og redusere graden av de vanligste plagene ved behandling av HIV.

Tegn og symptomer på HIV og AIDS

HIV er en svært alvorlig sykdomstilstand som skyldes at HIV-virus angriper kroppens immunforsvar, slik at det gradvis blir svekket og mer mottakelig for infeksjoner og andre sykdomsfremkallende organismer. Denne sykdomsmekanismen former det kliniske bildet ved en HIV og AIDS, og resulterer i et stort mangfold av ulike symptomer. Det er likevel mulig å dele en HIV-infeksjon inn i tre ulike faser, som alle kjennetegnes av et karakteristisk sykdomsbilde.

Den første fasen av HIV gir kyssesykelignende symptomer

HIV sin første fase debuterer ca. 4 til 6 uker etter smittetidspunkt, og kalles for en primærinfeksjon av fagfolk. I denne fasen mobiliserer kroppens immunforsvar en kraftig immunologisk respons mot HIV-virusene, slik at det kliniske bildet ligner det man finner ved kyssesyke eller influensa:

Feber
Hodepine
Hovne og ømme lymfeknuter
Diare
Kvalme og oppkast
Tretthet
Muskelsvakhet
Verking i muskler og ledd
Sår hals
Rødt utslett på overkroppen – klør ikke

Dette første stadiet av HIV varer vanligvis mellom en til to uker, og etter denne fasen innledes pasienten inn i den asymptomatiske perioden hvor han opplever noen plager. Det er viktig å være klar over at det er en betydelig andel av de smittede som ikke får noen av symptomene som er nevnt ovenfor. Det er derfor viktig at alle som har vært utsatt for smitterisiko tester seg med en test for HIV.

Perioden uten symptomer – den andre fasen av HIV

Den andre fasen av HIV er en såkalt latent periode hvor pasienten er helt symptomfri, og denne perioden kan vare i alt fra måneder til tiår. I dette stadiet vil HIV-virusene sakte men sikkert drepe immunforsvarets hvite blodceller, noe som på sikt vil gjøre at kroppen er mindre monstandsdyktig mot infeksjoner og ondartede celleforandringer. Denne prosessen kan følges med blodprøver som analyserer tallet på hvite blodlegemer av typen T-hjelperceller. Disse vil gradvis synke til et viss nivå hvor det sies at pasienten nådd den tredje og siste fasen av HIV-infeksjonen – nemlig AIDS.

AIDS – den tredje og siste fasen

I denne fasen er kroppens immunforsvar totalt ødelagt, slik at vanlige og ellers harmløse mikroorganismer og påvirkninger kan være fatale være fatale for pasienten. Dette stadiet gir derfor opphav til et stort mangfold av ulike symptomer, og det er vanlig å se et følgende sykdomsbilde:

Konstant trøtthet
Hovne og ømme lymfeknuter i nakke- og lyskeregionen
Langvarige perioder med feber – over 10 dager
Nattesvette
Plutselig og uforklarlig vekttap
Tungpusthet
Alvorlig og langvarig diare
Soppinfeksjoner i munn, hals eller vagina
Blåmerker og blødninger

Det finnes også såkalte AIDS-definerende sykdommer, som typisk sett bare rammer pasienter med AIDS og personer med supprimert immunforsvar:

Pneumocystose – lungebetennelse som forårsakes av sopparten Pneumocystis jiroveci. Denne soppinfeksjonen er en av de mest karakteristiske AIDS-definerende sykdommen, og man visste ikke at den var sykdomskallende før de første smittetilfellene med HIV kom på begynnelsen av 80-tallet.
Karposis sarkom – en form for hudkreft som kjennetegnes av at en tidligere infeksjon med barneviruset HSV-8 reaktiveres. Dette gir små lilla flekker som dekker hele kroppen.
Toxoplasmose – Dette er en parasittinfeksjon som forårsakes av parasitten Toxoplasma gondi, som angriper hjernen, hjertet, lungene og netthinnen. Dette vil gi symptomer i form av feber, muskelsvakhet, tretthet, forvirring, epileptiske krampeanfall, svimmelhet, blindhet og hodepine. Det er en svært stor andel av befolkningen som bærer en inaktiv form av denne parasitten inne i seg og denne kan reaktiveres dersom immunforsvaret ikke er i stand til å holde den i sjakk.

HIV og AIDS

Hva er HIV og AIDS?

HIV er et virus som smitter gjennom seksuell kontakt og blod. Dette virus angriper kroppens immunforsvar, slik at det gradvis blir svekket og mer mottakelig for infeksjoner og andre sykdommer. AIDS er enderesultatet av en langkommet HIV-infeksjon, hvor immunforsvaret er fullstendig svekket.

Hvordan smittes man av HIV?

HIV finnes i kroppsvæskene hos smittebæreren, hvor blod, sæd, vaginalsekret og morsmelk inneholder nok virus til å overføre smitte. De andre kroppsvæskene som spytt og urin inneholder også virus, men ikke nok til å utgjøre noen særlig smitterisiko.

Smitte gjennom seksuell kontakt

Den vanligste smittemåten for HIV er seksuell kontakt, og viruset overføres når kroppsvæskene kommer i kontakt med slimhinner i skjeden, urinrøret, og endetarmen. Det betyr at smitte kan skje ved vaginalt og analt samleie, hvor sistnevnte er den form for sex hvor smitterisikoen er aller størst. Det er kvinnen som er mest utsatt for å bli smittet under heteroseksuelt samleie enn omvendt, mens det også er den mottakende parten som har størst risiko når menn har sex med menn.

Blodsmitte

HIV-viruset finnes i store mengder i blod, og spres derfor i miljøer med sprøytemisbrukere hvor de deler på sprøyter, spisser og annet utstyr. Det er også en mulighet for smitte ved blodoverføringer, men denne risikoen i dag eliminert på grunn av grundig testing av blodgivere og varmebehandling av donorblodet.

Smitte fra mor til barn

Det er en risiko for at HIV smitter fra mor til barn i svangerskapet, ved fødsel og ved amming. Denne risikoen er på ca. 30%, men kan reduseres til 1% med antiviral behandling og ved å unngå amming.

Hva er symptomene på HIV og AIDS?

HIV er delt inn i faser, hvor den første fasen kalles en primær hivinfeksjon. Den debuterer hos ca. 50 – 70% av alle som blir infisert, ca 2 – 3 uker etter smitte. Disse symptomene varer som regel i 2 – 3 uker, og kan forveksles ofte med influensa eller «kyssesyke»:

Feber
Halsvondt
Hovne lymfeknuter
Muskel- og leddsmerter
Utslett

De smittede vil føle seg helt friske etter den første fasen er over, og virusmengden etter hvert stabilisere seg på et lavere nivå enn under primærinfeksjon. Virusnivået etter primærfasen bestemmer hvor raskt sykdommen utvikler seg videre, og et høyt nivå er assosiert med en raskere sykdomsprogresjon. Sykdomsforløpet herfra kjennetegnes av gradvis redusert immunforsvar med rekurrente virus-, bakterie-, sopp- og parasittinfeksjoner. Dette vil fortsette helt til kroppens immunforsvar er borte, og det er dette stadiet man kaller for AIDS. Hastigheten på sykdomsprogresjonen hos folk med ubehandlet HIV varierer sterkt, og studier viser at over 50% er uten symptomer etter 10 år med sykdommen – mens andre får AIDS etter bare 2 år.

Hvordan diagnostiserer man HIV og AIDS?

Det tar vanligvis minst 1 måned før man kan påvise HIV-virus i blodet hos en person som nylig er smittet, fordi man må vente på at det utvikles antistoffer og høyt nok virusnivå. HIV-testene ansees som svært pålitelige, men det er alltid en risiko for en såkalt falsk positiv. Det betyr at alle som har fått en positiv prøve må følges opp etter 6 uker for å ta en ny prøve før man kan stille diagnosen med 100 prosent sikkerhet. I dag er det svært vanlig at helsestasjoner tilbyr en såkalt hurtigtest for HIV, slik at svært utsatte grupper slipper unødvendige og nervepirrende besøk. En slik HIV-test tilbys bare i de største byene, men frykt ei – nettbutikken vår selger dem slik at du «screene» deg selv regelmessig.

Hvordan behandler man HIV og AIDS?

Det finnes ingen kurativ behandling mot en HIV-infeksjon, men sykdomsprogresjonen kan forsinkes med moderne trippelterapi. Den består av tre antivirale medikamenter som gjør pasienten i stand til å leve et tilnærmet normalt liv uten mange plager, fordi sykdomsprogresjonen reduseres betraktelig.

Hvordan reduserer man risikoen for å bli smittet av HIV?

Det viktigste tiltaket for å forebygge HIV-smitte er å praktisere sikker sex med kondom ved vaginalt, analt og oralt samleie. Dette er særlig aktuelt for utsatte grupper som f. eks menn som har sex med menn. Sprøytemisbrukere oppfordres til å ikke dele sprøyter, spisser og annet utstyr med hverandre. Forbyggende behandling er tilgjengelig for person som mistenker at de nylig har blitt utsatt for smitte, og består av en umiddelbar administrasjon av en virusmedisin som kalles for PEP. Denne 4-uker lange behandlingen reduserer smitterisikoen betraktelig, så lenge den gis innen 48 timer etter antatt smittetidspunkt.