Publisert

Moderne behandling av HIV

Det har skjedd store framskritt innenfor behandling av HIV siden sykdomsepidemien debuterte på begynnelsen av 80-tallet. Den gangen levde ikke pasientene lengre enn noen få år etter at de hadde blitt smittet, men I dag er de stand til å leve lange og sunne liv med få symptomer på HIV, takket være utviklingen av moderne HIV-medisiner. Disse medisinene er derimot ingen kur mot sykdommen, fordi pasienten vil fortsatt ha viruset inne i kroppen, og han eller hun kan fortsatt smitte andre gjennom ubeskyttet sex og blodsmitte. Det finnes i dag fire hovedkategorier av antivirale medisiner som brukes i kombinasjon med hverandre under behandlingen av HIV:

Legemidler som brukes ved behandling av HIV

De ulike legemidlene angriper HIV-viruset gjennom forskjellige mekanismer og i ulike stadier av sykdommen, men alle har det til felles at hemmer virusets evne til å lage nye kopier av seg selv. Disse legemidlene vil derfor redusere virusnivået og virusaktiviteten, og kan dermed sakte ned sykdomsprogresjonen hos pasienten.

HIV medisiners angrepspunktRevers transkriptasehemmere

Denne legemiddelgruppen virker ved å hemme transkripsjonsprosessen av RNA til DNA, som enkelt sagt er når viruset lager masse kopier av arvestoffet sitt. I denne prosessen bruker HIV-viruset enzymet revers transkriptasse til å sette sammen råmaterialer i form av nukleotider og nukleosider til nytt DNA. I moderne behandling av HIV stopper man virusets transkripsjonsmaskineri ved å enten hemme enzymet revers transkriptase direkte med såkalte non-nukleosid revers transkriptasehemmer (NNRTI), eller ved å bruke nukleosidanaloger som er legemidler som ligner på nukleosider. Disse nukleosidlignende medisinene er falske byggesteiner som vil brukes av revers transkriptase til å bygge nytt men defekt arvestoff, som ikke kan brukes til noe.

Proteasehemmere

Proteasehemmerene virker inne i de HIV-infiserte cellene ved å blokkere enzymet protease, som vanligvis kutter lange kjeder av HIV-proteiner til mindre proteiner. Disse små proteinene er viktige og essensielle deler som inngår i et ferdig og funksjonelt HIV-virus, og brukes i moderne behandling av HIV for å stoppe dannelsen av nye viruspartikler.

Integrasehemmere

Disse legemidlene viker inne i cellekjernen til de HIV-infiserte cellen ved å hemme enzymet integrase, som HIV-viruset bruker til å integrere sitt eget DNA inn i vertcellens arvestoff. Denne integreringen er en svært viktig del av sykdomsprosessen, hvor HIV-viruset gjør vertcellen og pasienten til en permanent bærer av sykdommen. I moderne behandling av HIV kan man dermed ved hjelp av integrasehemmere forebygge at HIV-viruset sprer seg til andre celler i immunforsvaret.

CCR5-hemmere

Disse legemidlene blokkerer spesielle reseptorer på cellemembranen til de hvite blodlegemene som kalles for CCR5, og til vanlig er disse reseptorene en viktig del av immunforsvarets funksjon. Disse reseptorene er også HIV-virusets viktige inngangsport til cellene de ønsker å angripe, og de bruker reseptoren som et holdepunkt for å trenge inn i cellen. CCR5-hemmere virker ved å blokkere disse reseptorene, slik at HIV-viruset ikke kan binde seg fast til og trenge inn målcellen.

Moderne tripperterapi ved behandling av HIV

I moderne behandling av HIV er det vanlig at man kombinerer man ulike grupper av HIV-legemiddel for å forebygge utvikling av legemiddelresistens. HIV-viruset kjennetegnes av at det hele tiden forandrer sammensetningen av arvestoffet sitt, slik at man risikerer at det utvikles versjoner av HIV som er resistent mot et bestemt legemiddel. Dette kan forebygges ved å bruke medisiner med ulike angrepspunkt samtidig, slik at man stopper nyoppståtte resistente virusstammer fra å utvikle og spre seg videre. Denne strategien for behandling av HIV kalles for «HAART» (Highly active anti-retroviral therapy) eller trippelterapi, og da bruker man to forskjellige typer med nukleosidanaloger og en proteasehemmer. Valg og dosering av de ulike legemidlene styres etter virusmengden i blodet, nivået av CD4+-lymfocytter, hvor et lavt virusnivå er utrykk for lav virusaktivitet, mens adekvate nivåer av hvite blodlegemer representerer et funksjonelt og motstandsdyktig immunforsvar. Det er viktig å være klar at selv om virusmengden i bloded ved vellykket behandling av HIV vil være svært lav, så vil pasienten forsatt være smittsom og slå ut positivt på en hurtigtest for HIV.

hiv-medisiner

Vanlige bivirkninger ved HIV-behandling

Det er vanlig at pasientene som får behandling for HIV opplever bivirkninger under terapiforløpet, og disse pleier vanligvis å avta etter hvert. Bivirkningsprofilen varierer fra pasient til pasient, men vanlige plager omfatter vanligvis:

  • Hodepine
  • Søvnproblemer
  • Magesmerter
  • Generell følelse av ubehag
  • Dårlig matlyst
  • Diare
  • Humørsvingninger
  • Vektøkning
  • Diabetes
  • Metabolsk syndrom

Det er ikke uvanlig at legen og pasienten prøver seg fram ulike kombinasjoner av legemidler, før de til slutt finner fram til en løsning som gir færrest plager og den ønskede behandlingsrespons. Livstil påvirker også hvordan pasienten reagerer på medikamentene, slik livstilstiltak som for eksempel fysisk aktivitet, røykestopp, gode spisevaner og vektreduksjon kan bidra til å forebygge og redusere graden av de vanligste plagene ved behandling av HIV.

HIV bivirkninger medisiner