Syfilis: En alvorlig sykdom med historiske behandlingsmetoder
Syfilis er en farlig sykdom som kan føre til alvorlige komplikasjoner i de sene stadiene av infeksjonen. Til tross for dette, regnes det som en av de enkleste bakterieinfeksjonene å behandle. I tidligere tider, derimot, fantes det ingen effektiv eller kurativ behandling for syfilis, og leger har gjennom historien gjort mange forsøk på å kurere sykdommen med ulike midler og kjemikalier.
Frem til slutten av 1800-tallet var det vanlig å bruke kvikksølv som en sentral del av behandlingen. Dette kurerte ikke pasientene, men førte til mange uønskede og alvorlige komplikasjoner som følge av kvikksølvforgiftning. Behandlingen ble senere overtatt av det arsenikkbaserte legemidlet salversan, som også ga pasientene mange uheldige og toksiske bivirkninger.
Oppdagelsen av varmebehandling
De giftbaserte behandlingsstrategiene fortsatte frem til begynnelsen av 1900-tallet, da legen Julius Wagner-Jauregg oppdaget at syfilisspiroketen ikke tålte temperaturer over 40 grader Celsius. Denne oppdagelsen ga ham ideen om å framprovosere hetetokter hos pasientene ved å smitte dem med malaria, en sykdom som lett kunne behandles med kinin (hovedingrediensen i «Gin N’ Tonic») etter at alle syfilisbakteriene var døde. Dette arbeidet resulterte i en nobelpris i 1927 og forble gullstandarden for behandling av syfilis inntil den brått ble erstattet av penicillin på 1940-tallet.
Behandling av syfilis i dag
I dag er Penicillin G førstevalget for behandling av syfilis. Behandlingen må ofte suppleres med andre typer antibiotika, da bakterien kan ligge latent i vev hvor penicillin ikke trenger inn. Behandlingsstrategien styres først og fremst av sykdomsstadium. Det er ikke uvanlig at man må individualisere behandlingen dersom pasienten er gravid, HIV-smittet, allergisk mot penicillin, eller har andre alvorlige symptomer på syfilis. Legen må derfor utrede pasienten nærmere ved å ta prøver av blod og spinalvæske for å undersøke sammensetningen av ulike antistoffer for syfilis, slik at han kan anslå sykdomsstadium og om bakterien har spredt seg til sentralnervesystemet. På grunnlag av denne informasjonen kan legen velge det beste behandlingsregimet for pasienten.
Diversitet i behandlingsstrategier
Det er vanlig å bruke Penicillin G i de første fasene av syfilissykdommen, men administrasjonsmåten og varigheten av behandlingsregimet avhenger av pasientens alder og helsetilstand. Hos voksne pasienter administreres Penicillin G vanligvis intramuskulært som en engangsdose, mens barn ofte får medisinen intravenøst. I tilfeller der pasienten er allergisk mot penicillin, kan en annen type antibiotika velges.
- For de tidligste stadiene av sykdommen er en engangsdose tilstrekkelig.
- I de senere fasene er gjentatte doser med en ukes mellomrom ofte nødvendige.
- Ved nevrosyfilis kan det være nødvendig å bruke en annen type antibiotika som trenger bedre gjennom sentralnervesystemet.
Det er viktig å være klar over at enkelte pasienter kan oppleve en feberlignende reaksjon innen de første 24 timene etter behandlingsstart, som kan minne om penicillinallergi. Denne reaksjonen oppstår fordi syfilisbakteriene slipper ut feberfremkallende substanser når de drepes av antibiotika, og dette kalles Jarisch-Herxheimer-reaksjon.
Relaterte emner
For mer informasjon om hvordan syfilis kan påvirke andre tilstander, se vår artikkel om Hårtap og kjønnsykdommer.
