Gonore er en av de mange kjønnssykdommene som kan oppstå ved ubeskyttet sex med fremmede sexpartnere. Denne infeksjonen forblir ofte umerket hos den smittede, noe som er bekymringsverdig da sykdommen kan spre seg til andre deler av kroppen. Dersom dette skjer, kan gonore gi alvorlige komplikasjoner som bekkenbetennelse, epididymitt, infeksiøs artritt og infertilitet. Heldigvis kan man unngå disse konsekvensene ved tidlig oppdagelse og behandling av sykdommen. Det er derfor viktig å teste seg med en gonore test dersom man har mistanke om infeksjon, eller dersom man tilhører en av risikogruppene med høy forekomst av gonore. Du kan også lese mer om emnet på vår blogg om gonore.

[gonoretest]

Hva er vanlig behandling for gonore?

Den nåværende standardbehandlingen for gonore innebærer en engangsdose med antibiotika. Dette anbefales for:

• Personer som tester positivt på en gonorétest.
• Alle som har hatt seksuell kontakt med en gonoresmittet person de siste 60 dagene, selv om de ikke har symptomer eller har brukt kondom.
• Nyfødte dersom moren har hatt gonoré ved fødselen.

Det er avgjørende å fullføre hele antibiotikakuren, selv om du får foreskrevet mer enn én dose.

Unngå seksuell kontakt med andre…

• …mens du får behandling.
• …inntil både du og din(e) partner(e) har blitt testet og behandlet. Hvis du har fått behandling for gonoré, men din partner ikke har fått behandling, er risikoen for å bli smittet igjen høy.
• …dersom behandlingen er en engangsdose med antibiotika, bør du vente minst 7 dager etter å ha tatt medisinen før du har sex igjen.

Bruk alltid kondom under samleie for å beskytte deg mot seksuelt overførbare sykdommer. Test deg selv ofte, spesielt hvis du har ubeskyttet sex med flere forskjellige partnere.

Hva gjør man dersom behandling for gonore ikke virker?

Dersom symptomene vedvarer, kan det bety at du har blitt smittet på nytt eller at det har skjedd en feil i behandlingen. Det kan også være at du har blitt smittet av en resistent gonokokk. Det er kjent at gonore kan utvikle resistens mot antibiotika, inkludert kinoloner, penicillin og tetracykliner. Når en bakterie utvikler resistens mot antibiotika, kan ikke disse midlene lenger brukes til å behandle sykdommen. Da må legen ta nye prøver for å finne ut hvilken type antibiotika som vil være mest effektiv.

Gonore og utvikling av resistens mot antibiotika

Gonokokken har utviklet resistens mot tradisjonelle antibiotika over flere tiår. Penicillin har ikke vært brukt i behandling av gonore siden midten av 80-årene, da de første resistente utbruddene ble registrert. Siden den gang har det blitt stadig vanskeligere å behandle sykdommen. På 90-tallet og tidlig 2000-tall mistet også bredspektrede antibiotika sin effekt på gonokokken. I dag benyttes cefalosporiner (antibiotika basert på en type sopp), men i enkelte land har det også blitt rapportert om resistens mot denne behandlingen. Fortsetter utviklingen av resistens, risikerer vi å miste kampen mot gonore, da det til slutt ikke vil være noen effektiv behandling tilgjengelig.

Hvorfor får vi «superresistente» gonokokker?

I dag er det mange sykdomsfremkallende mikrober som utvikler resistens mot antibiotika, ofte fordi disse medisinene blir foreskrevet uten tilstrekkelig indikasjon. I Norge og Vest-Europa er vi relativt flinke til å foreskrive riktig type antibiotika, men i mange utviklingsland er det mulig å kjøpe antibiotika uten resept eller begrunnelse. Dette skaper ikke bare problemer for utviklingslandene, men også for oss i Norge, ettersom globaliseringen gjør oss mer sårbare. Dette ble tydelig i 2015, da et nytt utbrudd av en «super-resistent» gonokokk ble rapportert i Nord-England. Selv om vi i Norge ikke har høy forekomst av gonore, er trusselen fra multiresistente stammer alvorlig.

Hvordan forebygger vi resistensutvikling hos gonore-stammer?

I 2016 ble det igangsatt forsøk rettet mot vaksiner og alternative antibiotika, og de avsluttende studiene har vist lovende resultater. En videreutvikling av cefalosporiner spesifikt for gonore, Cefixime®, har vist seg å være svært effektiv mot gonoré-bakterien når det doseres riktig. Vaksinene som undersøkes er en anti-biofilm vaksine. Den mest effektive metoden for å begrense spredning av gonoré vil imidlertid alltid være tidlig oppdagelse av smitte gjennom regelmessige tester. På denne måten kan du aktivt bidra til å hindre videre spredning av en folkesykdom som har en forekomst lik den av klamydia i Norge og globalt.

Mange er ikke klar over at det ufødte barnet også har en betydelig risiko for å utvikle en seksuelt overførbar infeksjon dersom moren er smittet. Gonokokken kan ofte smitte over i øynene på nyfødte under fødselen, noe som kan ha alvorlige konsekvenser for barnet, inkludert risiko for blindhet. Infeksjonen kan også potensielt spre seg til andre deler av kroppen, men dette skjer sjeldnere.

[gonoretest]

Gonore i øyet hos nyfødte barn

Konjunktivitt hos nyfødte, også kjent som ophtalmia neonatorum, refererer til alle typer konjunktivitt som oppstår innen de første 28 dagene av livet. Dette kan ha mange årsaker, men det er ofte en bakteriell infeksjon forårsaket av mikrober som neisseria gonorrhoeae (gonore), chlamydia trachomatis (klamydia), stafylokokker eller streptokokker. I noen tilfeller kan virus som Herpes simplex type 1 eller 2 også være involvert. Vanligvis er konjunktivitt hos nyfødte mild, men gonore og klamydia i øyet kan forårsake alvorlige og raske infeksjoner, med potensielt alvorlige komplikasjoner som blindhet. Selv om det er sjeldent i den vestlige verden, er det viktig å være forberedt dersom det skulle skje. For mer informasjon om behandling og forebygging, kan du lese om gonore i øyet.

Hvordan overføres gonore fra mor til barn under fødselen?

Når en gravid kvinne er smittet med gonokokker, er det stor risiko for at infeksjonen overføres til barnet ved fødsel. Dette skjer når barnet får gonokokkene fra morens vagina under fødselen, men det kan også skje dersom bakterien har spredt seg til morens blodomløp. De første symptomene på gonore i øyet hos nyfødte kan oppstå noen dager etter fødselen, ofte med røde øyne, hovne øyelokk og pussaktig utflod fra ett eller begge øyne. Øyeinfeksjonen kan utvikle seg raskt og kan føre til perforering av hornhinnen hvis spedbarnet ikke får behandling i tide.

Hva er behandlingen for gonore hos nyfødte barn?

Sykehusopphold er nødvendig for vurdering og behandling dersom gonore er påvist hos mor før, under eller etter fødselen. Behandlingen inkluderer:

• Regelmessig vask av barnet.
• Øyedråper for å fjerne puss.
• Intravenøs antibiotikabehandling.

Gonore og mulige komplikasjoner hos nyfødte

• Keratitt (betennelse i hornhinnen).
• Arrdannelser på hornhinnen.
• Permanent synsreduksjon.
• Permanent blindhet.

Prognosen for gonore i øyet hos nyfødte er god, forutsatt at antibiotikabehandling igangsettes tidlig. Risikoen for alvorlige komplikasjoner reduseres betydelig, spesielt hvis mor er fri for infeksjon før og under graviditeten. Det er viktig å ta en test for gonore for å være på den sikre siden, og å være forberedt. Det anbefales å teste seg for alle kjønnssykdommer hos legen før graviditet for å unngå komplikasjoner. Tidlig oppdagelse av kjønnssykdommer kan minimere risikoen for alvorlige helseproblemer. For mer informasjon om gonore, kan du besøke Helse Norge eller se vår blogg om gonore.

Gonore er en seksuelt overførbar sykdom som primært smitter gjennom seksuell kontakt. Det er også mulig å overføre sykdommen fra en smittet mor til barn under fødselen. Dette kan føre til alvorlige infeksjoner hos barnet, inkludert gonore i øyet, noe som kan resultere i blindhet eller betydelig synsreduksjon. Kvinner med en aktiv gonoreinfeksjon under svangerskapet har en økt risiko for komplikasjoner som for tidlig fødsel, dødfødsel, ektopisk graviditet, infeksjon i fostersekken og skader på livmoren. Heldigvis kan disse komplikasjonene forebygges ved tidlig behandling av gonore, forutsatt at infeksjonen oppdages i tide.

[gonoretest]

Hvilke symptomer gir gonore under svangerskapet?

Mange kvinner med gonore har ingen symptomer, noe som gjør sykdommen farlig. Det er ofte ingen klar indikasjon på å teste seg for gonore, men det anbefales at alle i risikogrupper tester seg. Hvis symptomer oppstår, avhenger de av hvor i kroppen smitten har skjedd. Vanlige symptomer inkluderer unormal vaginal utflod med grågul farge, svie eller smerte ved vannlating og samleie, samt muligheten for anal infeksjon med utflod eller kløe i endetarmen. Hvis du har hatt oral sex med en smittet partner, kan du også få gonore i halsen eller munnen.

Gonore og komplikasjoner under graviditet

Dersom gonoreinfeksjon ikke oppdages og behandles før eller etter svangerskapet, kan gonokokken spre seg til livmor og eggleder, og forårsake bekkenbetennelse. En bekkeninfeksjon med gonore gir ofte symptomer som smerter i nedre mageregion, smerter under sex, vaginal blødning, feber og svimmelhet. Det er også mulig å utvikle bekkenbetennelse under graviditeten, selv om det skjer sjeldnere. Ubehandlet bekkeninfeksjon kan føre til permanent skade på egglederne, kroniske smerter i bekkenet, infertilitet, og økt risiko for ektopisk graviditet hvis du blir gravid. I sjeldne tilfeller kan gonokokken spre seg i blodet og forårsake en alvorlig tilstand kjent som disseminert gonokokkinfeksjon, som kan gi feber, frysninger, sår på huden, infeksjon og smerter i leddene, hepatitt, meningitt og myokarditt.

Hvordan forebygge smitte av gonokokker under svangerskapet?

Menn har oftere symptomer ved gonoreinfeksjon, inkludert svie ved urinering, utflod fra penis, og ømme eller hovne testikler. Hvis din partner har symptomer, er det viktig å teste dere for sykdommen. En selvtest for gonore er et alternativ for dem uten symptomer som ønsker å screene seg. Dersom en av dere har symptomer, bør dere oppsøke lege og avstå fra seksuell omgang. Hvis en eller begge tester positivt, er det viktig å unngå sex inntil behandlingen er fullført. For mer informasjon, kan du besøke HelseNorge sin nettside om gonore.

Forståelse av HIV og AIDS

HIV er et virus som angriper de hvite blodcellene i kroppen, noe som fører til en gradvis svekkelse av immunforsvaret. Som en konsekvens blir de smittede mer utsatt for opportunistiske sykdommer, som er infeksjoner og tilstander som vanligvis ikke påvirker personer med et normalt immunsystem. Etter hvert som antallet hvite blodceller synker, øker risikoen for komplikasjoner som er karakteristiske for AIDS, kjent som AIDS-definerende sykdommer.

Opportunistiske sykdommer ved HIV og AIDS

Vanlige infeksjoner hos personer med HIV

• Tuberkulose er en av de mest utbredte opportunistiske infeksjonene i fattige land og er den vanligste dødsårsaken blant personer med endestadium AIDS globalt.
• Cytomegalovirus tilhører herpesvirus-familien og smitter gjennom kroppsvæsker som spytt, blod, urin, sæd og brystmelk. Selv om mange er smittet, forblir viruset vanligvis inaktivt. Når immunforsvaret er svekket, som ved AIDS, kan viruset reaktiveres og føre til alvorlige komplikasjoner som blindhet og lungebetennelse.
• Candidiasis er en soppinfeksjon forårsaket av candidas albicans, som normalt finnes i kontrollert antall på kroppen. Ved avansert HIV-sykdom kan soppen bli aggressiv og forårsake betennelse i slimhinnene i munn, tunge, spiserør og vagina, kjennetegnet av et tykt og hvitt belegg.
• Kryptokokkal meningitt er en form for hjernehinnebetennelse forårsaket av soppen cryptococcus neoformans, som vanligvis er harmløs, men kan bli farlig for immunsvekkede personer.
• Toxoplasmose er en potensielt dødelig infeksjon forårsaket av parasitten Toxoplasma gondii, som vanligvis smitter mennesker gjennom avføring fra utendørskatter. Infeksjonen kan føre til alvorlige komplikasjoner som blindhet og encefalitt hos personer med HIV eller AIDS.
• Cryptosporidiose er en parasittinfeksjon som angriper immunforsvaret og smitter ofte gjennom urent drikkevann. Infeksjonen kan føre til alvorlig kronisk diaré.

Kreftformer hos personer med HIV og AIDS

• Kaposi’s sarkom er en krefttype som oppstår fra celleveggene i blodkar og forårsakes av HHV-8 (human herpes virus type 8). Denne kreftformen er vanlig hos HIV-smittede og manifesterer seg som rosa, rød eller lilla lesjoner i huden eller munnslimhinnen.
• Lymfom er en kreftform som oppstår i de hvite blodcellene i lymfesystemet og begynner ofte som en smerteløs, elastisk klump i lymfeknuter.

Andre vanlige komplikasjoner ved HIV

• “Wasting syndrome” refererer til en tilstand der man mister minst 10 prosent av kroppsvekten på kort tid, ofte ledsaget av diaré, kronisk utmattelse og feber. Heldigvis er denne komplikasjonen nå sjelden takket være effektive behandlinger.
• Nevrologiske komplikasjoner kan inkludere forvirring, hukommelsestap, depresjon og gangvansker. En av de vanligste nevrologiske tilstandene er AIDS demens kompleks, som fører til adferdsendringer og redusert kognitiv funksjon.

Forebygging av komplikasjoner ved HIV og AIDS

Personer som er smittet med HIV har ofte dårligere prognose, redusert forventet levetid og livskvalitet. Imidlertid kan effektiv behandling mot HIV forbedre livskvaliteten betydelig, slik at de kan leve liv som ligner de uten HIV. Det er også essensielt at smittede tar forholdsregler, spesielt i miljøer med høy eksponering for sykdomsfremkallende mikrober, som skoler eller barnehager. Gode hygienepraksiser og bruk av munnbind under sykdomsutbrudd kan være nyttig. Deltakelse i sykdomsforebyggende arbeid, som å oppfordre risikogrupper til å teste seg regelmessig med en hiv hurtigtest, er også viktig.

For mer informasjon om moderne behandling av syfilis med antibiotika, besøk vår nettside.

For ytterligere informasjon om opportunistiske infeksjoner relatert til HIV, kan du lese mer på NHI eller FHI.

Forståelse av HIV og Diagnostikk

HIV er en alvorlig sykdom som gradvis svekker immunforsvaret, noe som gjør den smittede sårbar for infeksjoner som normalt ikke utgjør en trussel for friske individer. Det er avgjørende å oppdage smitte i tide for å forebygge alvorlige komplikasjoner av langkommen HIV. Dessverre kan mange som er infisert med viruset være asymptomatiske. Derfor er det viktig å ta en test hvis man deltar i risikofylt atferd i grupper der HIV er vanlig, eller hvis man mistenker at man kan ha blitt smittet.

Antistoffer: Grunnlaget for Diagnostikk av HIV

Kroppen reagerer på mikroorganismer ved å danne antistoffer, også mot relativt harmløse smittestoffer. Disse antistoffene er essensielle for diagnostikk og testing av mange infeksjonssykdommer, inkludert HIV. Det er mulig å påvise HIV-antistoffer i blodet omtrent 3–4 uker etter smitte. Et positivt testresultat indikerer tilstedeværelse av HIV-antistoffer, mens et negativt resultat er gode nyheter for testpersonen.

Det tar imidlertid tid før antistoffnivåene er høye nok til å påvises med 100 prosent sikkerhet. Testing for tidlig kan resultere i et såkalt «falsk negativt prøveresultat». En nyttig huskeregel er at testene er 80 prosent nøyaktige etter tre uker og 100 prosent nøyaktige etter tre måneder. Perioden fra smittetidspunktet til tre måneder kalles «vinduet», og i løpet av denne tiden kan man få et falsk negativt resultat. Dessuten er man smittsom i denne perioden, noe som øker samfunnsmessig risiko. Det anbefales å teste seg regelmessig med en hurtigtest for HIV og å praktisere sikker sex med kondom.

Hvordan Utføres en HIV-Test?

Prosedyren for en HIV-test varierer avhengig av om du tar prøven hjemme eller på sykehuset. Vanligvis baseres testen på en blodprøve. Denne kan tas fra armen (sykehus) eller med et lite stikk i fingeren, som ved en hurtigtest. På sykehuset sendes prøvematerialet til laboratoriet for videre analyser, som ELISA og Western Blot.

ELISA og Western Blot

• ELISA: Påviser antistoffer mot HIV i blodet, som en hurtigtest, men gir også informasjon om hvor aggressiv infeksjonen er.
• Western Blot: Påviser virusproteiner i blodet. Denne metoden er dyrere og tar lengre tid, noe som gjør den mindre egnet for regelmessig testing av friske personer. Den er derimot nyttig for spedbarn født av HIV-positive mødre, ettersom nyfødte kan vise positive resultater på grunn av mors antistoffer. Western Blot er derfor bedre egnet for å bekrefte HIV-infeksjon hos denne gruppen.

For mer informasjon om HIV og testing kan du besøke NHI.no, hvor du finner detaljer om diagnostikk og kombinasjonstester. For flere artikler innen helse, sjekk ut vår blogg om helse.

Forebygging av HIV: Viktig informasjon

HIV er en svært alvorlig sykdom som kan smitte gjennom seksuell kontakt, blodsmitte eller fra mor til barn under fødsel. Selv om risikoen for å bli smittet av HIV-viruset er relativt lav i den generelle befolkningen, er det avgjørende for personer i utsatte risikogrupper å ta nødvendige forholdsregler for å forebygge smitte.

Forebygge HIV ved samleie

Den vanligste smitteveien for HIV er gjennom seksuell kontakt. Dette kan skje ved konvensjonell vaginal sex, men risikoen for smitte er betydelig høyere ved analsex. En effektiv metode for å forebygge seksuell HIV-smitte er sølibat, men dette er ikke et realistisk alternativ for de fleste. Heldigvis trenger du ikke å avstå fra sex helt. Å ha samleie med en fast partner i et stabilt forhold er nesten like effektivt. For de som ikke ønsker et fast forhold, er det essensielt at du og partneren bruker kondom hver gang. Kondomer reduserer risikoen for å bli smittet av HIV med opptil 80 prosent når sikker sex praktiseres. Det anbefales også å teste seg selv regelmessig med en test for HIV hjemme.

Forebygge HIV ved blodsmitte

HIV kan smitte fra en syk til en frisk person, og dette skjer ofte blant sprøytemisbrukere som deler sprøyter for intravenøs narkotikabruk. Denne risikogruppen oppfordres kraftig til å stoppe med sprøytedeling og heller bruke nye, sterile nåler fra autoriserte helseforetak. Det er også en risiko for å bli smittet av HIV gjennom tatovering og piercing, spesielt hvis hygiene ikke ivaretas. For å redusere risikoen for smitte er det viktig å forsikre seg om at tatoverings- og piercingsalonger bruker sterile nåler og rent utstyr. I Norge er rutinene for hygiene strenge, så det anbefales å unngå tatovering eller piercing i land utenfor EU.

Smitte av HIV fra mor til barn under fødsel

HIV-smitte hos barn er spesielt vanlig i utviklingsland, men disse barna får ofte sykdommen fra sin HIV-infiserte mor under fødsel eller gjennom amming. Det er viktig å merke seg at HIV ikke smitter fra mor til foster under svangerskapet. Det er mulig å iverksette tiltak for å redusere risikoen for smitte både under og etter fødsel. Dette kan inkludere en aggressiv behandling av HIV med antivirale midler før og etter fødselen, samt å gi barnet morsmelkerstatning i stedet for brystmelk. For mer informasjon om helserelaterte emner, kan du besøke vår Blog Category: Helse eller lese om PREP-preeksponeringsprofylakse og HIV og AIDS.

Klamydia er en av de vanligste seksuelt overførbare sykdommene i Norge, med over 20.000 nye diagnostiserte tilfeller hvert år. Dessverre er det trolig enda flere som lever med udiagnostisert infeksjon. En ubehandlet klamydia-infeksjon kan føre til alvorlige komplikasjoner, som svangerskap utenfor livmoren, lungebetennelse, infertilitet hos kvinner, og i sjeldne tilfeller blindhet dersom infeksjonen rammer øyet. Til tross for alvorligheten av klamydia, har forskere ennå ikke klart å utvikle en vaksine.

Ny og lovende vaksine mot klamydia kan være på vei

I 2015 ble en lovende vaksine mot klamydia testet på mus i USA, og ifølge en ny studie publisert i tidsskriftet Vaccine, viste vaksinen seg å være så effektiv at den potensielt kan åpne døren for vaksiner mot andre alvorlige seksuelt overførbare sykdommer, som HIV og genital herpes. Utviklingen har imidlertid vært utfordrende, spesielt etter en rekke uetiske forsøk på friske mennesker på 60-tallet.

Klamydia

Forebyggende tiltak er fortsatt viktigere enn en vaksine

Selv om utviklingen av en vaksine mot klamydia har pågått i over femti år uten betydelig fremgang, er det avgjørende å fokusere på forebyggende tiltak for å stoppe spredningen av sykdommen. Mange tilfeller forblir uoppdaget på grunn av infeksjonens symptomfrie natur. Bare et fåtall av de smittede opplever de klassiske symptomene som utflod fra vagina, smerter ved urinering og sårhet i genitalområdet. Til tross for at klamydia kan virke harmløs for de fleste, kan den forårsake alvorlige komplikasjoner hos gravide kvinner, samt reproduktive problemer som infertilitet hvis infeksjonen ikke behandles. De viktigste forebyggende tiltakene inkluderer:

• Sikker sex
• Regelmessig screening med klamydia test
• Informasjon og bevissthet om sykdommen, inkludert ressurser fra Helse Norge
• Oppdateringer om forskning, som vaksinen under utvikling beskrevet av NHI

Selv om det kan ta tid før en vaksine blir tilgjengelig, er det en stor seier i kampen mot seksuelt overførbare sykdommer.

Advarsel: Ikke prøv å behandle en seksuelt overførbar sykdom på egenhånd, ettersom disse sykdommene er smittsomme og potensielt farlige. Det er viktig å oppsøke lege.

Bakterielle seksuelt overførbare sykdommer kan kureres med antibiotika, men det er avgjørende å starte behandlingen tidlig. Hvis du får foreskrevet antibiotika for en seksuelt overførbar sykdom, må du følge legens anvisninger nøye, selv om symptomene forsvinner. Det er også viktig å unngå å bruke andres medisiner, da dette kan komplisere behandlingen. Virale sykdommer, derimot, kan ikke kureres; medisinene kan kun hjelpe med å kontrollere symptomene. Det er mulig å forebygge noen av disse sykdommene før smitte oppstår gjennom vaksinasjoner. Per i dag kan kun Hepatitt B og HPV forebygges med vaksine. Disse vaksinene er imidlertid ikke effektive dersom man allerede er smittet.

Behandling av HIV

Det finnes ingen kur for HIV, og behandlingen fokuserer derfor på å kontrollere viruset. Standard behandling innebærer antiretrovirale medisiner, og det er vanlig å bruke minst tre ulike medisiner samtidig for å forhindre at viruset utvikler resistens. Det pågår en debatt om når antiretroviral behandling bør starte; noen leger anbefaler tidlig oppstart for bedre kontroll, mens andre mener det er bedre å vente grunnet potensielle bivirkninger. Diskuter med legen din når det er best å begynne behandlingen. Husk at sikker sex med kondom fortsatt er viktig, selv ved effektiv behandling. Det anbefales også å oppfordre seksualpartneren din til å ta en hiv hurtigtest regelmessig for tidlig oppdagelse av eventuell smitte.

Antibiotika for klamydia og gonore

Klamydia og gonore er bakterielle kjønnssykdommer som behandles med antibiotika. Det er viktig å starte behandlingen så raskt som mulig hvis du får et positivt utslag på en klamydiatest tatt hjemme, selv om du ikke har merkbare symptomer. Alle sexpartnere bør også behandles, selv om de ikke har plager. Noen stammer av gonore har blitt resistente mot vanlige antibiotika, noe som kan kreve bruk av alternative medikamenter. Husk å ta en ny test etter tre måneder for å sikre at infeksjonen er borte. Uten behandling kan gonore og klamydia føre til alvorlige komplikasjoner som bekkenbetennelse og infertilitet.

Syfilis: Enkel behandling

Syfilis kan vanligvis behandles effektivt med penicillin. Tidlig behandling er avgjørende for å forhindre at bakterien sprer seg og forårsaker skade.

Genital herpes: Kontroll av utbrudd

Etter å ha fått genital herpes vil viruset forbli i kroppen livet ut. Det første utbruddet kan følges av flere episoder i året, men hyppigheten kan reduseres over tid. Antiviral medisin kan bidra til å redusere både varighet og alvorlighetsgrad av utbruddene. For de som opplever hyppige utbrudd kan daglig medisinering være nødvendig.

HPV og kjønnsvorter

Det finnes ingen standard behandling mot kjønnsvorter, og de fleste vil forsvinne av seg selv. Dette innebærer at viruset kan bli helt eliminert, men mange blir også bærere og kan smitte andre. Behandling kan inkludere frysing av vortene eller påføring av medisinske kremer. I noen tilfeller kan kirurgisk inngrep være nødvendig, men det er en risiko for tilbakefall.

Behandling av Hepatitt B

Målet med behandlingen av Hepatitt B er å forhindre at viruset skader leveren. Det finnes flere typer medisiner tilgjengelig, men i alvorlige tilfeller kan levertransplantasjon være aktuelt.

Trichomonas vaginalis

Denne infeksjonen skyldes en parasitt, og standard behandling er med antibiotika som metronidazole. Denne behandlingen har en suksessrate på omtrent 90%. For kvinner i første trimester av graviditeten kan lokalbehandling i form av krem eller stikkpille være å foretrekke for å unngå skade på fosteret. Hvis lokalbehandling ikke virker, kan metronidazole i pilleform vurderes i andre eller tredje trimester.

Smittevernloven ble etablert av helsemyndighetene for å initiere nødvendige forebyggende tiltak mot smitte og for at helsevesenet samt andre statlige organer skal kunne koordinere dette arbeidet effektivt. Målet med loven er å beskytte samfunnet og enkeltpersoner fra smittsomme sykdommer, noe som innebærer at taushetsplikten i visse tilfeller kan bli brutt for å forhindre spredning av farlige sykdommer. Loven er også utformet med frivillighet i tankene, samtidig som den skal være hensiktsmessig i arbeidet med smittevern.

Hvilke sykdommer omfatter loven om smittevern?

Loven om smittevern gjelder alle typer sykdommer med smittepotensiale, inkludert bakterieinfeksjoner, virus, sopp og parasitter som kan smitte mellom mennesker. Den dekker et bredt spektrum av medisinske fagfelt og er utformet for å være anvendelig i alle situasjoner som kan oppstå. For eksempel kan et utbrudd av en kjønnssykdom som er resistent mot antibiotika, være svært farlig, og loven sikrer at nødvendige tiltak alltid kan settes i verk. Mange opplever det som en ekstra trygghet at myndighetene, med loven i hånd, kan iverksette de nødvendige tiltakene for å ivareta sikkerheten i samfunnet under krisesituasjoner.

Arbeid med tiltak for å forebygge spredning av sykdom

Helsemyndighetene arbeider kontinuerlig med å forebygge sykdom ved å samle inn informasjon som er nødvendig for å kontrollere og forske på smittsomme sykdommer. Dette arbeidet kan noen ganger gå på bekostning av taushetsplikten, ettersom det er avgjørende å samle inn all informasjon som kan true sikkerheten til samfunnet eller enkeltpersoner. Du har imidlertid ingen grunn til å føle at personvernet er truet, ettersom loven er utformet for å tilpasses trusselbildet til enhver tid. Den skiller klart mellom sykdommer som er farlige akkurat nå, sykdommer som anses som potensielt farlige, og sykdommer som er ufarlige for samfunnet. Enkeltpersoner får også stor nytte av at all kunnskap og informasjon samles sentralt, noe som gjør arbeidet med å bekjempe sykdommer – også på individuelt plan – mye lettere og mer systematisk.

Loven om smittevern er basert på frivillighet

Loven om smittevern bygger på frivillighet, og den angir tydelig hvilke rettigheter en medvirkende har, samt hvilke rettigheter en smittet person besitter. Dette er svært viktig fordi en enkeltes liv og helse kan være i fare i visse situasjoner. Det skal derfor være klart hva du som pasient kan forvente at helsemyndighetene kan kreve og tilby i form av helsetilbud. Jobben som gjøres for å bekjempe smittsomme sykdommer er utrolig viktig, spesielt nå som multiresistente bakterier har blitt et stadig mer aktuelt tema. Vi trenger nye metoder for å håndtere disse sykdommene, og all informasjon som kan hjelpe i dette arbeidet, er en stor fordel. Det er heller ikke mulig å tvinge deg til å ta en test for kjønnssykdommer, og dersom du har tatt en test for klamydia eller HIV, trenger du ikke å dele resultatet.

Det er kommunehelsetjenesten og allmennlegen som har ansvaret for å utføre smittevern på lokalt nivå, og de vil som regel være første instans du møter dersom du har blitt smittet av en kjønnssykdom.

• Helsevesenet på regionalt nivå håndterer behandling av smittsom sykdom der spesialister er nødvendig.

• Helsedirektoratet har ansvar for smittevern på nasjonalt nivå, og de håndterer lovgivning samt fungerer som kontrollorgan.

• Folkehelseinstituttet er statens institutt for smittevern og tar seg av det praktiske arbeidet med informasjonsinnhenting og kontroll på nasjonalt nivå.

For mer informasjon om behandling av kjønnssykdommer, se våre ressurser.

Du kan også lese mer om forebygging av smittsomme sykdommer på Folkehelseinstituttets nettsider.

Klamydia: En vanlig kjønnssykdom i Norge

Klamydia er den vanligste kjønnssykdommen i Norge, med anslagsvis 15 prosent av alle unge mellom 15 og 25 år smittet til enhver tid. Smitten skjer nesten alltid gjennom seksuell kontakt, som inkluderer alle former for samleie – vaginalt, oralt og analt. Anal smitte kan føre til klamydia i endetarmen, noe som kan være en svært ubehagelig opplevelse hvis det gir symptomer.

Hvem får anal klamydia?

Alle kan potensielt få klamydia i anus, så lenge de er den mottakende parten i en anal sex-akt. Denne smitteformen er imidlertid mest vanlig blant menn som har sex med menn. Heterofile kvinner kan også oppleve ubehag i endetarmen, selv om de ikke nødvendigvis er smittet gjennom analsex. Det er viktig å merke seg at en genital klamydia-infeksjon noen ganger kan smitte til anus uten åpenbar grunn.

[klamydiatest]

Symptomer på klamydia i anus

Klamydia i anus gir vanligvis mindre uttalte plager enn en genital infeksjon, noe som gjør den vanskeligere å oppdage. Vanlige symptomer inkluderer:

• Smerter og kløe i anus
• Ubehag i endetarmen (proktitt)
• Anal utflod, som noen ganger kan være blodig

Det er imidlertid ganske vanlig at infeksjonen ikke gir noen symptomer, noe som er bekymringsfullt siden en ubehandlet klamydia-infeksjon kan føre til alvorlige komplikasjoner hvis den ikke oppdages i tide. Du kan lære mer om klamydia ved å besøke denne siden.

Behandling av klamydia i endetarmen

Behandlingen av klamydia i anus, hals eller kjønnsorganer er lik, og baseres alltid på antibiotika. Vanligvis brukes tetrasykliner i 7 dager, og det er viktig å avstå fra sex i løpet av denne perioden.

Forebygging av rektal klamydia

Den mest effektive måten å forebygge klamydia er å bruke kondom hver gang man har samleie, samt å begrense antallet ukjente sexpartnere. Regelmessig testing er også viktig for de i risikogruppen. En klamydiatest kan brukes til å påvise smitte i kjønnsorganene, men for mistanke om klamydia i anus må du oppsøke fastlegen. Du kan finne mer informasjon om klamydia på Helsebiblioteket og Helsenorge.