oktober 2016 - Page 2 of 2

Behandling av kjønnssykdommer

Advarsel: Ikke prøv å behandle en seksuelt overførbar sykdom på egenhånd, ettersom disse sykdommene er smittsomme og farlige. Du er nødt til å oppsøke en lege.

Bakterielle seksuelt overførbare sykdommer kan kureres med antibiotika hvis behandlingen begynner tidlig nok.Hvis du får antibiotika mot en seksuelt overførbar sykdom, er det viktig at du tar medisinen som forskrevet, selv om symptomene går vekk. Det er også viktig at ikke tar andres medisiner for å behandle infeksjonen, ettersom det kan gjøre det vanskeligere å behandle infeksjonen. Virale sykdommer kan derimot ikke bli kurert, og ved disse kjønnssykdommene kan man bare holde symptomene i sjakk med medisiner. Det er også mulig å forebygge noen av dem før smitte oppstår ved hjelp av en vaksine, og i dag er det foreløpig bare Hepatitt B og HPV som kan forebygges med vaksine. Disse hjelper ikke dersom man allerede er smittet med sykdommen.

Det brukes flere medisiner samtidig ved behandling av HIV

Det finnes ikke noen kurativ behandling mot HIV, og derfor vil all terapi fokusere på å holde HIV-viruset i sjakk. Standard behandling for HIV er antiretrovirale medisiner, og det vanlig at man bruker minst tre medisiner samtidig for å forebygge at viruset utvikler resistens mot et av medikamentene. I dag er det en pågående debatt om når antiretroviral behandling bør starte, og noen leger mener at den burde starte tidlig i forløpet for å ha kontroll på HIV-viruset. De på den andre siden vil argumentere med at det er bedre å vente, ettersom medisinene har noen uheldige bivirkninger og at det kan utvikles resistens. Snakk med legen din om hvilket tidspunkt i sykdomsforløpet det er best å starte den antiretrovirale behandlingen. Det er uansett viktig at man praktiserer sikker med sex med kondom, fordi man er fortsatt smittsom selv om man har god effekt av behandling. En burde også oppfordre sin seksualpartner til å ta en hiv hurtigtest med jevne mellomrom, slik at mulig smitte oppdages tidlig i forløpet.

[klamydiatest]

Antibiotika er standard behandling for klamydia og gonore

Klamydia og gonore er bakterielle kjønnssykdommer som blir behandlet med antibiotika, og man burde begynne behandling så raskt som mulig hvis man får et positivt utslag på en klamydiatest som man tar hjemme, selv om en ikke har noen merkbare tegn eller symptomer på aktiv sykdom. Dine sexpartnere bør også få behandling, selv om ikke har noen plager. Noen stammer av gonore er blitt resistente mot de vanligstene typene av antibiotika, så det kan være at du er nødt til å ta i bruk andre klasser av antibiotika for å kunne bekjempe bakterien. Vær sikker på at partneren din også får behandling, eller tidligere partnere (hvis det er mindre enn 6 måneder siden dere hadde samleie). Du bør også ta en ny test etter 3 måneder for å være sikker på at bakterien har forlatt kroppen helt, selv om partneren din er blitt helt frisk. Hvis du ikke får behandling for gonore og klamydia, risikerer man alvorlige komplikasjoner i form av bekkenbetennelse, bitestikkelbetennelse og infertilitet.

Syfilis har en relativ enkel og rask behandling

Syfilis blir som regel behandlet med penicillin, og tidlig behandling er helt avgjørende for å forhindre at bakterien sprer seg rundt i kroppen og gjør skade.

Behandling mot genital herpes og kontroll av utbrudd

Har du først fått genital herpes, vil viruset være i kroppen di livet ut. Etter det første utbruddet, vil herpesviruset blusse opp flere ganger i året, men varigheten kan senkes over tid. Antiviral medisin kan hjelpe med å redusere varigheten og alvorlighetsgraden på utbruddene. Har du hyppige utbrudd av herpes, kan det være nødvendig med en annen type behandling, hvor du får medisiner daglig.

HPV og kjønnsvorter

Det finnes ingen standard behandling mot kjønnsvorter, og de fleste kjønnsvorter vil forsvinne uten av seg selv. Dette innebærer ofte at man blir kvitt viruset fullstending, men ofte vil man bli en permanent en bærer av viruset og med risiko for å smitte andre. Hvis du søker behandling, vil det typisk være å fryse vortene eller ved å påføre medisinsk krem direkte. Det kan være nødvendig med et kirurgisk inngrep dersom disse formene for behandling ikke virker, men faren for at kjønnsvortene kommer tilbake er stor.

Behandling av Hepatitt B

Målet med behandling av Hepatitt B, er å forebygge at viruser skader leveren. Det er flere medisiner som brukes mot hepatitt, men hvis du får store skader på leveren kan det være aktuelt med levertransplantasjon.

Trichonomas vaginalis

Dette er en infeksjon som forårsakes av en parasitt, og standard behandling er med en type antibiotika som kalles for metronidazole. Denne behandlingsformen har en suksessrate på rundt 90%. Medisinen tas oralt, men kvinner i de første tre måneder av en graviditet risikerer at medikamentet skader fosteret, og det foretrekkes at denne gruppen av pasienter får lokalbehandling i form av krem eller stikkpille. Hvis dette ikke gir noen effekt, kan det være aktuelt med metronidazole i pilleform i andre eller tredje trimester.

Klamydia og utvikling av vaksine

Klamydia er en av de vanligste seksuelt overførbare sykdommen vi har i Norge, med over 20.000 nye diagnostiserte tilfeller hvert år, hvor trolig enda flere er uten diagnose. Dette kan være farlig, ettersom en ubehandlet infeksjon med klamydia kan resultere i alvorlige komplikasjoner som svangerskap utenfor livmoren, lungebetennelse, infertilitet hos kvinner, og i sjeldne tilfeller blindhet, om du skulle være så uheldig å bli smittet med infeksjonen i øyet. Selv om ringvirkningene av en klamydiainfeksjon kan være alvorlige, har det aldri lykkes forskere å utvikle en vaksine.

Ny og lovende vaksine mot klamydia kan være på vei

I 2015 ble det testet en lovende vaksine mot klamydia på mus i USA, og ifølge en ny studie som var publisert i tidsskriftet Vaccine, var vaksinen så effektiv at den kan bane vei for vaksiner mot andre, og minst like alvorlige, seksuelt overførbare sykdommer, som HIV og genital herpes. Veien dit har derimot ikke vært lett, og ble i det store og hele satt i skyggen etter en del uetiske forsøk på friske mennesker på 60-tallet.

[klamydiatest]

Forebyggende tiltak er fortsatt viktigere enn en vaksine

Utviklingen av vaksine mot klamydia har pågått i over femti år uten at forskerne har kommet noe nærmere en fungerende vaksine, og utviklingen av en forebyggende metode mot spredning av klamydia kan stoppe smittetilfeller som ofte ikke blir oppdaget på grunn av at en infeksjonens symptomfrie natur. Det er et nemlig bare et fåtall av de smittede som får de klassiske symptomene med utflod i vagina, smerter ved urinering og såre genitalier. På tross av at sykdommen virker harmløs for de fleste, kan den forårsake alvorlige komplikasjoner hos gravide kvinner og reproduktive problemer som infertilitet, hvis infeksjonen får gå ubehandlet. De viktigste forbyggende tiltakene er fortsatt sikker sex og regelmessig «screening» med klamydia test. Selv om vaksinen nok er en del år unna enda (forskning tar tid), er det en stor seier i kampen mot seksuelt overførbare sykdommer.

Hvordan kan man forebygge HIV?

HIV er en svært alvorlig sykdom som enten smitter gjennom seksuell kontakt, blodsmitte eller fra mor til barn under fødsel. Risikoen for å bli smittet av HIV-viruset er i utgangspunkt ganske lav i den generelle befolkning, men personer i utsatte risikogrupper er nødt til å ta visse forholdsregler dersom de ønsker å forebygge smitte.

Forbygge HIV ved samleie

Den vanligste smitteveien for HIV er gjennom seksuell kontakt, og dette kan skje ved både konvensjonell vaginal sex, men også gjennom analsex hvor risikoen for smitte er betraktelig større. En kan derfor si at sølibat er den mest effektive måten å forebygge seksuell HIV smitte på, men lyden av dette klinger svært dårlig hos de aller fleste . Du trenger heldigvis ikke å avstå fra sex fullstendig, ettersom det nesten er like effektivt å ha samleie med en fast partner i et fast parforhold. Hvis du derimot er en av dem som får frysninger av tanken om et fast parforhold, så er det svært viktig at du eller partneren din bruker kondom hver eneste gang du har sex. Kondomer eliminerer ikke sjansen for smitte fullstendig, men en kan si at risikoen for å bli smittet av HIV reduseres med 80 prosent hvis du praktiserer sikker sex. Det anbefales også at de tester deg selv regelmessig med en test for hiv hjemme.

Forebygge HIV ved blodsmitte

HIV kan smitte gjennom fra en syk til en frisk person, og dette skjer oftest hos sprøytemisbrukere som deler på nålene de skal bruke til å administrere narkotika intravenøst. Denne risikogruppen oppfordres til å stoppe med sprøytedeling og gjenbruk av sprøyter, og heller anskaffe nye og sterile nåler hos et autorisert helseforetak. Det er også en risiko for å bli smittet av HIV gjennom tatovering og piercing, dersom forholdene dette skjer under ikke er sanitære. Her kan man forebygge smitte av HIV ved å forsikre seg om at tatoverings- og piercingsjappa bruker sterile nåler og rent utstyr, men det finnes så klart ikke noe offentlig organ som regulerer dette. Rutinene for hygiene er derimot svært sikre i Norge, så man oppfordres til å ikke anskaffe seg tatovering eller piercing i land utenfor EU.

Smitte av HIV fra mor til barn under fødsel

Det er svært vanlig med HIV smitte hos barn i utviklingsland, men disse har ikke fått sykdommen gjennom sprøytemisbruk eller usikker sex. De derimot blitt smittet av deres HIV-infiserte mor under fødselen, eller gjennom amming hvor viruset smittet over fra brystmelken. HIV smitter ikke over fra moren til fosteret under svangerskapet, og dermed er det mulig å iverksette tiltak for redusere risikoen for smitte under og etter fødsel i størst mulig grad. Dette kan man gjøre ved å starte en aggressiv behandling av HIV med antivirale midler i for- og etterkant av fødselen, samtidig som man gir barnet ernæring i form av morsmelkerstatning framfor amming.

Test og diagnostikk av HIV

HIV er en svært alvorlig sykdom hvor immunforsvaret gradvis blid svekket over tid, slik at den smittede blir sårbar ovenfor sykdommer som ellers ikke er farlige for friske personer. Det er svært viktig at smitte oppdages i tide slik at man forebygger alvorlige komplikasjoner av langkommen HIV, men for mange vil en infeksjon med viruset ikke noen som helst symptomer. Det er derfor viktig at man tar en test dersom man bedriver risikoaktiviteter i en gruppe hvor HIV forkommer hyppig, eller dersom man mistenker at man kan ha blitt smittet.

Antistoffer utgjør grunnlaget for all diagnostikk av HIV

Kroppen vil danne antistoffer mot alle mikroorganismer som har et potensiale for gi sykdom, selv om smitteagensen til vanlig er relativt harmløs. Disse molekylene danner grunnlaget for diagnostikk og testing av svært mange infeksjonssykdommer, og det vil være mulig å påvise dem i blodet 3 – 4 uker etter man har blitt smittet av HIV. I den forbindelse vil et positivt resultat bety påviselige mengder med HIV-antistoff i blod, og dermed være et utrykk for smitte, mens et negativ resultat vil være gode nyheter for testpersonen. Det tar derimot noe tid før nivåene av antistoffer i blod er høye nok til at man kan påvise dem med 100 prosent sikkerhet, og man risikerer et såkalt «falsk negativt prøveresultat» dersom man tester seg for tidlig. En viktig huskeregel er at testene, uansett om det den gjøres på sykehus eller legekontor, vil være 80 prosent nøyaktige etter tre uker og 100 prosent nøyaktige etter tre måneder. Perioden mellom smittetidspunkt og til tre måneder har gått, kalles for «vinduet», og i dette tidsrommet risikerer man alltid et falsk negativt resultat. Det er også i denne perioden man er smittsom, slik at skadepotensialet rent samfunnsmessig er størst i denne tiden. I dette tidsrommet må man teste seg selv regelmessig med en hurtigtest for HIV, samt praktisere sikker sex med kondom.

Hvordan utføres en HIV test?

Prosedyrene bak en HIV test avhenger av om du tar prøven hjemme eller på sykehuset, men i prinsippet tar den alltid utgangspunkt i prøvepersonens blod. Dette kan tappes med en blodprøve fra armen (sykehus), eller gjennom et lite stikk i fingeren som ved en hiv test. På sykehuset vil prøvematerialet sendes til laboratoriet for videre analyser i form av ELISA og Western Blot. ELISA fungerer ved å påvise antistoffer mot HIV i blodet, på samme måte som en hurtigtest for HIV, men forskjellen ligger i at den kan si noe om hvor aggressiv infeksjonen er. Western-Blot påviser proteiner og strukturkomponenter mot HIV i blodet, men den er dyrere og tar lengre tid å utføre, slik at den ikke egner seg for vanlige folk som ønsker å teste seg selv regelmessig. Den er i stedet for ganske bra egnet for spedbarn som er født av mødre med HIV, ettersom nyfødte får morens antistoffer fra morsmelk gjennom amming. Det betyr at spedbarn av mødre med HIV alltid vil ha et positivt resultat på en HIV-test hvis man gjør en hurtigtest eller ELISA, men Westernblot som påviser virusproteiner vil derimot være svært godt egnet for dette formålet.

Vanlige komplikasjoner ved HIV og AIDS

HIV er et virus som angriper de hvite blodcellene, slik at immunforsvaret gradvis blir svekket over tid. Dette gjør at den smittede blir sårbar overfor opertunistiske sykdommer, som er infeksjoner og tilstander som til vanlig er harmløse for personer med et normalt immunsystem. Disse sykdommene øker i insidens og alvorlighetsgrad etterhvert som antallet av hvite blodceller synker, og når nivået av den blir lavt nok, vil man se komplikasjoner som er så unikt for AIDS at de kalles for AIDS-definerende sykdommer.

Opertunistiske sykdommer ved HIV og AIDS

Vanlige infeksjoner ved HIV

Tuberkulose er en av de vanligste opertunistiske infeksjonene i fattige land, og anses som den vangliste dødsårsaken hos personer med endestadium AIDS på verdensbasis.
Cytomegalovirus er en undergruppe av herpesvirus-famlien, og smitter gjennom kroppsvæsker som spytt, blod, urin. sæd og brystmelk. Det er en betydelig andel av samfunnet som er smittet av dette viruset, men hos de fleste vil viruset forbli i en infaktiv fase hvor det ikke utgjør noen trussel. Når immunforsvaret svekkes, sånn som ved AIDS, kan viruset reaktiveres. Da kan viruset angripe øyne, fordøyelsessystemet, lungene og andre organer, og derfra gi alvorlige komplikasjoner som blindhet og lungebetennelse.
Candidiasis er en soppinfeksjon som forårsakes av sopparten candidas albicans, som lever i et kontrollert antall rundt omkring på kroppen. Denne mikroben er som regel harmløs, men den kan bli aggressiv ved langkommen HIV-sykdom. Den vil da gi betennelse i slimhinnene i munn, tunge, spiserør og vagina, som kjennetegnes av et tykt og hvitt belegg.
Kryptokokkal meningitt er en form for hjernehinnebetennelse som forårsakes av soppen cryptococcus neoformans, og dette er også relativt harmløs mikrobe som man til vanlig finner i jorden. Denne tilstanden oppstår når soppen angriper membranene og væskene som omringer hjernen hos en immunsvekket person.
Toxoplasmose er en potensielt dødelig infeksjon som forårsakes av parasitten Toxopasma gondi, som vanligvis smitter mennesker gjennom avføringen til utendørskatter. Denne infeksjonen kan gi alvorlige komplikasjoner som blindhet og encephalitt, dersom den smitter en person med HIC eller AIDS.
Cryptosporidiose forårsakes av en parasitt som angriper immunforsvaret, og den smitter vanligvis over til en sårbar person gjennom urent drikkevann. Disse parasittene vokser inne i tarmene og gallegangene hos smittede personer, hvor de vil gi alvorlig kronisk diare.

Vanlige kreftformer hos personer med HIV og AIDS

Kaposi’s sarkom er en krefttype som utgår fra celleveggen i blodkar, og den forårsakes av HHV-8 (human herpes virus type 8). Dette viruset til vanlig være i en inaktiv fase hos friske personer, ettersom det holdes sjakk av immunforsvaret, men hos HIV-smittede er sykdommen svært vanlig. Denne kreftformen sees vanligvis som en rosa, rød eller lilla lesjon i huden eller munnslimhinnen, men hos mørkhudede personer vil merkene være brune eller svarte. Kaposi’s sarkom kan også gi komplikasjoner i organer, som tarmene og lungene.
Lymfom er en kreftform som oppstår hos de hvite blodcellene i lymfesystemet, og den debuterer som en smerteløs, elastisk, gummiaktig klump i lymfeknuter rundt halsen, armhuler eller lysken.

Andre komplikasjoner som er vanlig ved HIV

«Wasting syndrome» betegner en tilstand med tap av minst 10 prosent av kroppsvekten i løpet av kort tid, og ledsages ofte av diare, kronisk utmattelse og feber. I dag er heldigvis denne komplikasjonen svært sjelden, og dette kan mest sannsynlig tilskrives dagens effektive behandlingstilbud.
Nevrologiske komplikasjoner sees ofte i form av forvirring, hukommelsestap, depresjon, angst og gangvansker, selv om HIV-viruset ikke angriper nervecellene direkte. En av de aller vanligste nevrologiske følgetilstandene som sees langkommen sykdom er AIDS demens kompleks, som gir adferdsendringer og redusert kognitiv funksjon.

Hvordan forebygger man komplikasjoner ved HIV og AIDS?

En pasient som er smittet av HIV har svært dårlig prognose, redusert forventet levetid og dårlig livskvalitet, men med effektiv behandling mot HIV kan denne pasientgruppen få liv som er tilnærmet lik personer uten HIV-smitte. Det er også viktig at de smittede tar forehåndsregler hvis de jobber i områder med høy eksponering av sykdomsfremkallende mikrober, som for eksempel skoler eller barnehager. Dette kan de gjøre ved å praktisere gode vaskerutiner, eller ved å bruke munnbind ved sykdomsutbrudd. Det er også en fordel hvis pasienten deltar i sykdomsforebyggende arbeid, som for eksempel ved å oppfordre personer i risikogrupper til å teste seg selv regelmessig med en hiv hurtigtest.