Publisert

Smittevernloven

Smittevernloven ble tuftet av helsemyndighetene for å få i gang de nødvendige forebyggende tiltak mot smitte, og for at helsevesenet og andre statlige organer skal kunne koordinere dette arbeidet sammen. Loven har som mål å beskytte samfunnet og enkeltpersoner med deres omgivelser mot smittsom sykdom, slik at taushetsplikten i enkelte tilfeller kan bli brutt for å hindre spredning av farlig sykdom. Den er ogsålagt opp til frivillighet, samtidig som den skal være hensiktsmessig med tanke på arbeidet med smittevern.

Hvilke sykdommer omfatter loven om smittevern?

Loven om smittevern gjelder alle typer sykdommer med smittepotensiale, som for eksempel bakterieinfeksjoner, virus, sopp og parasitter – som kan smitte mellom mennesker. Den brer seg over et bredt spektrum av medisinske fagfelt, og er laget slik at den kan anvendes på alle mulige situasjoner som kan oppstå. Det ville for eksempel vært svært farlig dersom oppstår et utbrudd av en kjønnssykdom som er resistent mot antibiotika, og da kan loven leses slik at nødvendige tiltak alltid kan settes i verk. Mange vil nok se på det som en ekstra trygghet, at myndighetene, med loven i hånd, kan gjøre de tiltakene som er nødvendige for at ivareta sikkerheten i samfunnet under krisesituasjoner.

Arbeider med tiltak som forebygger spredning av sykdom

Helsemyndighetene arbeider kontinuerlig med å forebygge sykdom, og dette gjør de ved å samle inn informasjon som er nødvendig for å kontrollere og forske på smittsomme sykdommer. Dette arbeidet går noen ganger på bekostning av taushetsplikten, ettersom det er nødvendig å samle inn all informasjon som har potensiale til å true sikkerheten til samfunnet eller enkeltpersoner. Du har derimot ingen grunn til å føle at personvernet er truet, ettersom loven er lagt opp til å tilpasses trusselbildet til enhver tid og skiller klart mellom sykdommer som er farlige akkurat nå, sykdommer som anses som potensielt farlige og sykdommer som er ufarlige for samfunnet. Enkeltpersoner får også stor glede av at det all kunnskap og informasjon samles sentralt, ettersom det gjør arbeidet med å bekjempe sykdommer – også på individuelt plan – mye lettere og systematisk.

Loven om smittevern er basert på frivillighet

Loven om smittevern er basert på frivillighet, og den angir tydelig hvilke rettigheter en medvirkende har og hvilke rettigheter en smittet person har. Dette er veldig viktig fordi en enkeltes liv og helse kan i enkelte situasjoner være i fare, og da skal det være etablert hva du som pasient kan forvente at helsemyndighetene kan kreve og tilby ha helsetilbud. Jobben som gjøres for å bekjempe smittsomme sykdommer er utrolig viktig, spesielt i disse dager hvor multiresistente bakterier har blitt mer og mer aktuelt. Det betyr at vi trenger nye måter å bekjempe disse sykdommene på, og all informasjon som kan hjelpe i dette arbeidet er bare et pluss. Du kan heller ikke tvinges til å ta en test for kjønnssykdommer, og dersom du har tatt en test for klamydia eller en test for HIV – trenger du ikke å dele resultatet.

Det er kommunehelsetjenesten og allmennlegen som er ansvarlige for å utføre smittevern på et lokalt nivå, og de vil som regel være første instans du møter dersom du har blitt smittet av en kjønnssykdom.

  • helsevesenet på regionalt nivå skal ta seg av behandling av smittsom sykdom der det kreves spesialister.
  • Helsedirektoratet har ansvar for smittevern på nasjonalt nivå og tar seg av lovgivning og fungerer som et kontrollorgan.
  • Folkehelseinstituttet er statens institutt for smittevern og tar seg det praktiske arbeidet med informasjonsinnhenting og kontroll på nasjonalt nivå.