Smittevernloven ble etablert av helsemyndighetene for å initiere nødvendige forebyggende tiltak mot smitte og for at helsevesenet samt andre statlige organer skal kunne koordinere dette arbeidet effektivt. Målet med loven er å beskytte samfunnet og enkeltpersoner fra smittsomme sykdommer, noe som innebærer at taushetsplikten i visse tilfeller kan bli brutt for å forhindre spredning av farlige sykdommer. Loven er også utformet med frivillighet i tankene, samtidig som den skal være hensiktsmessig i arbeidet med smittevern.
Hvilke sykdommer omfatter loven om smittevern?
Loven om smittevern gjelder alle typer sykdommer med smittepotensiale, inkludert bakterieinfeksjoner, virus, sopp og parasitter som kan smitte mellom mennesker. Den dekker et bredt spektrum av medisinske fagfelt og er utformet for å være anvendelig i alle situasjoner som kan oppstå. For eksempel kan et utbrudd av en kjønnssykdom som er resistent mot antibiotika, være svært farlig, og loven sikrer at nødvendige tiltak alltid kan settes i verk. Mange opplever det som en ekstra trygghet at myndighetene, med loven i hånd, kan iverksette de nødvendige tiltakene for å ivareta sikkerheten i samfunnet under krisesituasjoner.
Arbeid med tiltak for å forebygge spredning av sykdom
Helsemyndighetene arbeider kontinuerlig med å forebygge sykdom ved å samle inn informasjon som er nødvendig for å kontrollere og forske på smittsomme sykdommer. Dette arbeidet kan noen ganger gå på bekostning av taushetsplikten, ettersom det er avgjørende å samle inn all informasjon som kan true sikkerheten til samfunnet eller enkeltpersoner. Du har imidlertid ingen grunn til å føle at personvernet er truet, ettersom loven er utformet for å tilpasses trusselbildet til enhver tid. Den skiller klart mellom sykdommer som er farlige akkurat nå, sykdommer som anses som potensielt farlige, og sykdommer som er ufarlige for samfunnet. Enkeltpersoner får også stor nytte av at all kunnskap og informasjon samles sentralt, noe som gjør arbeidet med å bekjempe sykdommer – også på individuelt plan – mye lettere og mer systematisk.
Loven om smittevern er basert på frivillighet
Loven om smittevern bygger på frivillighet, og den angir tydelig hvilke rettigheter en medvirkende har, samt hvilke rettigheter en smittet person besitter. Dette er svært viktig fordi en enkeltes liv og helse kan være i fare i visse situasjoner. Det skal derfor være klart hva du som pasient kan forvente at helsemyndighetene kan kreve og tilby i form av helsetilbud. Jobben som gjøres for å bekjempe smittsomme sykdommer er utrolig viktig, spesielt nå som multiresistente bakterier har blitt et stadig mer aktuelt tema. Vi trenger nye metoder for å håndtere disse sykdommene, og all informasjon som kan hjelpe i dette arbeidet, er en stor fordel. Det er heller ikke mulig å tvinge deg til å ta en test for kjønnssykdommer, og dersom du har tatt en test for klamydia eller HIV, trenger du ikke å dele resultatet.
Det er kommunehelsetjenesten og allmennlegen som har ansvaret for å utføre smittevern på lokalt nivå, og de vil som regel være første instans du møter dersom du har blitt smittet av en kjønnssykdom.
- Helsevesenet på regionalt nivå håndterer behandling av smittsom sykdom der spesialister er nødvendig.
- Helsedirektoratet har ansvar for smittevern på nasjonalt nivå, og de håndterer lovgivning samt fungerer som kontrollorgan.
- Folkehelseinstituttet er statens institutt for smittevern og tar seg av det praktiske arbeidet med informasjonsinnhenting og kontroll på nasjonalt nivå.
For mer informasjon om behandling av kjønnssykdommer, se våre ressurser.
Du kan også lese mer om forebygging av smittsomme sykdommer på Folkehelseinstituttets nettsider.
