Publisert

Moderne behandling av syfilis med antibiotika

Syfilis er en farlig sykdom som har alvorlige komplikasjoner i de sene stadiene av infeksjonen, til tross for dette anses det som en av de enkleste bakterieinfeksjonene å behandle. I tidligere tider fantes det derimot ingen effektiv eller kurativ behandling for syfilis, og leger har gjennom historiens løp gjort masse forsøk på å kurere sykdommen med ulike midler og kjemikalier. Det var for eksempel vanlig fram mot slutten av 1800-tallet å bruke kvikksølv som en sentral del av behandlingen mot syfilis. Dette kurerte ikke pasientene for sykdommen på noen som helst måte, og resulterte derimot i mange uønskede og alvorlige komplikasjoner som følge av kvikksølvforgiftning. Denne formen for terapi ble omsiders overtatt av det arsenikkbaserte legemidlet salversan, som også ga pasienten mange uheldige og toksiske bivirkninger.

salversan

De giftbaserte behandlingsstrategiene fortsatte inntil begynnelsen av 1900-tallet, da legen Julius Wagner-Jauregg oppdaget at syfilisspiroketen ikke tålte temperaturer over 40 grader celsius. Dette ga ham ideen om å framprovosere hetetokter hos pasientene ved å smitte dem med malaria, fordi denne parasittsykdommen lett kunne behandles med kinin (hovedingrediensen i «Gin N’ Tonic») etter at alle syfilisbakteriene var døde. Dette arbeidet resulterte i en nobelpris i 1927, og forble gullstandarden for behandling av syfilis, inntil den brått ble erstattet av penicillin på 1940-tallet.

Hvordan skreddersyr man behandling for syfilis?

I dag utgjør Penicillin G er førstevalget for all behandling for syfilis, men dette må ofte suppleres med andre typer antibiotika fordi bakterien kan ligge latent i vev hvor penicillin ikke trenger inn. Det betyr at behandlingsstrategien først og fremst må styres etter sykdomsstadium, men det er ikke uvanlig at man må individualisere behandlingen dersom pasienten er gravid, HIV-smittet, allergisk mot penicillin eller har andre alvorlige symptomer på syfilis. Legen må derfor utrede pasienten nærmere ved å ta prøver av blod og spinalvæske for å undersøke sammensetningen av ulike antistoff for syfilis, slik at han kan anslå sykdomsstadium og om bakterien har spredd seg til sentralnervesystemet. På grunnlag av denne informasjonen kan legen velge hvilket regime for behandling av syfilis som er best for pasienten.

Ulike strategier for behandling av syfilis

Det er vanlig å ha en behandlingsstrategi med Penicillin G i de første fasene av syfilissykdommen, men administrasjonsmåten og varigheten av behandlingsregimet avhenger av pasientens alder og helsetilstand. Det er for eksempel vanlig hos voksne pasienter å administrere Penicillin G intramuskulært som en engangsdose, mens hos barn velger man heller å gi medisinen intravenøst. I de tilfellene hvor pasienten er allergisk mot penicillin, kan man velge en annen tupe antibiotika. I de tidligste stadiene av sykdommen behøver man bare en engangsdose, mens det ofte er nødvendig med gjentatte doser med en ukes mellomrom i den senere fasene av sykdommen. Det kan også være nødvendig å velge en annen type antibiotika som trenger bedre gjennom sentralnervesystemet, dersom pasienten lider av nevrosyfilis. Det er viktig å være klar over at enkelte pasienter kan reagere med en feberlignende reaksjon innenfor de første 24 timene etter behandlingsstart, som kan minne om penicillinallergi. Dette kommer derimot av at syfilisbakteriene slipper ut feberfremkallende substanser når de drepes av antibiotika, og dette kalles for Jarisch-Herxheimer-reaksjon.