Syfilis har vært en del av menneskets historie gjennom flere årtusener, og den ble første gang av i antikken av den greske legen Hippokrates(460 f.kr – 370 f.kr). Han beskrev syfilis i den tertiære formen, som det siste stadiet av sykdommen. Det har også vært andre erindringer om sykdommen i senere tider av en Augustiner-munk, som levde på 1300-1400 tallet i byen Kingston upon Hull i England. Dette var en er en havneby med høy gjennomstrømning av skip og handelsreisende, og det er antatt at denne byen har hatt en viktig rolle i spredningen av syfilis mellom land og kontinenter. Noen historikere mener derimot at syfilis først gjorde sitt inntog hos de franske styrkene som omringet Napoli helt på tampen av det fjortende århundre, og italienerne kalte derfor sykdommen for franskesyken – til forskjell fra franskmennene som kalte syfilis for napolisyken.
Syfilis sin historie – «den sosiale sykdommen»
Syfilis var sammen med med gonore en fryktet sykdom som kunne ramme alle sosiale lag og kretser. Det er nemlig mange kjente og historiske personer som har blitt smittet av syfilis opp i gjennom tidene, som for eksempel den tyske filosofen Friedrich Nietche, komponisten Bethooven og krigsherren Napoleon. En av første forsøkene på å bekjempe disse to var å slå ned på prostitusjon, fordi dette viktig årsak til at syfilis kunne spredde seg så fort gjennom samfunnet. Det var også på denne tiden svindel med spill var utbredt, men i dag har vi casino på nett, som er mye tryggere.
Syfilis og viktige oppdagelser
I 1906 kom det for første gang en laboratoriemetode for å diagnostisere sykdommen på grunnlag, som baserte seg på utfelling av antigen-antistoff-komplekser. Den ble kalt for Wassermann-testen, og var et stort gjennombrudd, selv om den ikke var helt pålitelig ved at den ofte hadde et falskt positivt resultat.
Det var først i 1913 man fikk en sikker måte å diagnostisere syfilis på, da en japansk forsker klarte å påvise spiroketen Treponema pallidium i hjernen til en pasient med tertiær syfilis, som hadde utviklet seg til nevrosyfilis med progressiv lammelse. Syfilisbakterien er nemlig ikke mulig å se med vanlig lysmikroskopi, og man må bruke en spesiell metode som heter «mørkefelt-mikroskopi» for å visualisere den. Dette gjennombruddet beviste det forskerene den gang lengde hadde mistenkt, nemlig at syfilis hadde en mikrobiologisk årsak. Gjennombruddet bidro til å redusere antallet feildiagnoser og feilbehandlinger betraktelig, ettersom psykoser, demens og andre sinnslidelser den gang ofte var forårsaket av syfilis.
Denne teste ble etterfulgt av Hinton-testen, som ble utviklet på 30-tallet. Denne testen var mer pålitelig og viste færre positive resultater enn wassermanntesten. Begge disse testene har nå blitt erstattet av moderne og effektive metoder, som for eksempel hurtigtest for syfilis.
Mellom 1932 og 1972 ble det gjennomført en studie på svarte menn med ubehandlet syfilis, hvor rundt 400 fattige afro-amerikanske menn (stort sett analfabeter) systematisk ble undersøkt og nektet behandling slik at forskere kunne observere den naturlige progresjonen til sykdommen, altså slik sykdommen utvikler seg uten behandling. Den uetiske behandlingen av denne gruppen pasienter ble i ettertid gjenstand for stor kontrovers og debatt, noe som resulterte i nye etiske retningslinjer for gjennomføring av kliniske studier.
Syfilis og behandling gjennom tidene
Syfilis ble sett på som umulig å behandle før og flere remedier har vært i bruk. Den spanske presten Fransisco Delicado beskrev i 1525 at guaiacum (en type harpiks) ble brukt i behandling mot syfilis. En annen velbrukt metode var kvikksølv, ga opphav til uttrykket «en natt i armene til venus leder til et liv med merkur» (Fra romertiden har planeten Merkur og kvikksølv samme symbol, mens Venus var den romerske kjærlighetsgudinnen). Kvikksølvet ble inntatt oralt, intravenøst eller ved å gni det over huden. En annen metode var å «kurere» den infiserte personen var ved å legge dem i en lukket kasse fylt med kvikksølvgass , slik bare hodet stakk ut. Det er faktisk referanser til kvikksølv helt tilbake til 1025. hvor den er beskrevet av den persiske legen Ibn Sina. Det er også kjent at Giorgio Sommariva brukte kvikksølv mot syfilis i 1496.
Det første antibiotikumet til å behandle syfilis innehold arsenikk og het Salvarasan. Denne medisinen ble utviklet i 1908 av Sahachiro Hata mens han arbeidet i laboratoriet til Nobel pris-vinneren Paul Ehrlich (kjent for oppdagelser innen kjemoterapi). Salvarasan ble senere modifisert til Neosalvarasan, men ingen av medisinene var særlig effektive i den tertiære fasen av syfilis. Alle disse behandlingsformene ble etterhvert utfaset ved oppdagelsen av penicillin, og den omfattende produksjonen av det under andre verdenskrig.
